Passkontroll for EU- og EØS-borgere på Oslo lufthavn Gardermoen. På grunn av EØS-avtalen er det lett å flytte mellom Norge og de andre landene i EØS-området. Helt andre regler gjelder for migrasjon mellom Norge og land utenfor EØS.
Migrasjon er flytting fra ett område til et annet. Innen demografi brukes ordet ofte for å betegne menneskers flytting over landegrenser, altså innvandring og utvandring.
Migrasjon kan være både frivillig og tvungen, lovlig og ulovlig.
I motsetning til flytting innenlands, som er mer eller mindre fri for restriksjoner i de fleste land, er internasjonal migrasjon oftere regulert av lover og regelverk som styrer innvandringen.
Både når det gjelder internasjonal migrasjon og innenlands flytting kan man beregne nettoeffekter av strømmene inn og ut.
Nettoflytting og nettoinnvandring kan være enten positiv eller negativ. Begrepene forteller om flyttestrømmene bidrar til at et område får flere eller færre innbyggere.
Befolkningens størrelse og sammensetning kan vanligvis ikke forklares uten å ta hensyn til mennesker som flytter. Folketallet i et område kan vokse fordi fødselsoverskuddet (fødte minus døde) er positivt og/eller fordi innflyttingen er større enn utflyttingen (positiv nettoflytting).
Nettoinnvandringen fra utlandet har gjennom mange år bidratt sterkt til befolkningsveksten i Norge. I årene 2007–2014, samt i 2022 og 2023, bidro nettoinnvandringen med over to tredeler av den totale tilveksten. Mens fødselsoverskuddet er en ganske stabil størrelse, varierer nettoinnvandringen betydelig. I 2022 og 2023 var nettoinnvandringen spesielt høy, noe som i stor grad skyldtes mange flyktninger fra Ukraina-konflikten.
I praksis kan det by på store problemer å skaffe pålitelig statistisk informasjon om migrasjon. Slik informasjon forutsetter at registrene blir oppdatert når noen skifter bosted. Allerede her finnes det betydelige feilkilder, for eksempel manglende eller ufullstendig registrering av innenlands flytting, udokumentert innvandring samt utvandring som ikke meldes til folkeregisteret. For å tallfeste migrasjon, trengs også avgrensninger både geografisk og i tid. For den internasjonale migrasjonen er den geografiske avgrensningen enkel; de flytter over én eller flere landegrenser. I praksis må vi bruke tilsvarende kriterier for å definere innenlands migrasjon: Inn- og utflytting defineres ofte som flyttinger fra én administrativ enhet til en annen; for eksempel ved bytte av bostedskommune.
Avgrensning i varighet kan være vanskeligere. Hvor langvarig skal oppholdet være før det dreier seg om en flytting? FNs befolkningsfond (UNFPA) har anbefalt at grensen skal settes ved ett år. Mennesker som vil oppholde seg i et land i mer enn ett år, skal regnes som innvandrere. Denne regelen følges ikke av alle land. Sverige har fulgt den, Norge bruker et halvt år og Danmark bare tre måneder. Slike forhold gjør det vanskelig å sammenligne informasjon om inn- og utvandring fra land til land. Det er heller ikke slik at alle som innvandrer, regnes som innvandrere når de er bosatt i landet de har flyttet til. Norske statsborgere eller andre personer med norsk bakgrunn som har bodd utenlands i lengre tid, kan vende tilbake til Norge igjen. Da regnes dette som en innvandring i statistikken, uten at personen nødvendigvis blir definert som en innvandrer etter at vedkommende har bosatt seg i Norge igjen. Tilsvarende opptrer utenlandske innvandrere til Norge som utvandrere i statistikken når de flytter tilbake til sine opprinnelsesland.
I tillegg til skillet mellom nasjonal og internasjonal flytting går et viktig skille mellom frivillig og tvungen flytting. Frivillig flytting betyr at folk selv vurderer om de skal forbli på et sted eller bryte opp, og i så fall hvor de vil flytte. Når folk begir seg på flyttefot frivillig, er muligheter for arbeid og familietilknytning to særlig viktige motiver, men også ønsker om forandringer i tilværelsen og nye levemåter kan spille en viktig rolle.
Forklaringene på flytteprosesser vil være forskjellig for frivillig og tvungen flytting, men det finnes mange grader av frivillighet. Ønske om utdanning og arbeid lar seg ikke realisere overalt. Da kan flytting bli en uunngåelig løsning. Tvungen flytting eller tvungen utvandring er likevel noe annet, og kan ofte ha karakter av flukt. Dette kan skyldes politisk, religiøs eller annen form for forfølgelse i hjemlandet, eller det kan være dramatiske resultat av krigshandlinger eller omfattende naturkatastrofer. Menneskehandel (trafficking) er også en form for tvungen migrasjon.
Skilt nær Mexico-grensen i USA, som advarer bilistene mot folk som krysser veien etter å ha kommet over grensen uten tillatelse. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.
Migrasjon som ikke skjer i tråd med landenes regler for inn- og utvandring – også kalt illegal eller udokumentert migrasjon – kan mange steder gjøre det vanskelig å få oversikt over inn- og utvandring. Den informasjonen vi med en viss grad av sikkerhet kan bygge på, er basert på statistikk som fanger opp den lovlige (dokumenterte) migrasjonen.
At migrasjon er illegal, betyr at personen mangler oppholdstillatelse i en eller annen form. Dette gjelder personer som enten har tatt seg ulovlig inn i landet, eller har unnlatt å reise ut når turistvisum eller oppholdstillatelse er utløpt. Flere millioner mennesker oppholder seg uten noen form for tillatelse i vestlige land, mange av dem i USA. I mange land har det vært gjennomført amnestiordninger som har ført til at mennesker uten nødvendige papirer har fått lovlig opphold.
Vår forståelse av fenomenet migrasjon er styrt av hva vi vet om faktorer som fører til at folk flytter, om strukturelle årsaker (forhold i samfunnet) på den ene siden og individuelle motiv (folks valg og begrunnelser) på den andre. Store flyttestrømmer kan være et resultat av skjev fordeling av ressurser og muligheter, der flytting er individenes respons på miljø- og livsbetingelser ett sted og kunnskapen eller håpet om bedre muligheter andre steder.
Innenlands flytting påvirkes av en rekke faktorer, som muligheter for arbeid og utdanning, gjerne knyttet til økonomiske opp- og nedgangstider, boforhold og boligpriser, muligheter for å pendle, samt tilknytning til stedet man flytter til. Det er mest vanlig å flytte blant personer som er i 20- og 30-årene.
Gjennom mange år har om lag 200 000 mennesker årlig flyttet mellom kommuner i Norge. Det tilsvarer mellom 4,0 og 4,5 prosent av befolkningen. Om lag 2 prosent flytter mellom fylker, og drøyt 1 prosent mellom landsdelene. Svingningene varierer med økonomiske opp- og nedgangstider. I perioder med lavkonjunkturer og høy arbeidsledighet er det litt færre som flytter. Frem til 1988 var mobiliteten i Norge totalt sett høyere blant kvinner enn blant menn; siden har den vært noe høyere blant menn. Det er store forskjeller mellom aldersgrupper: Sett i forhold til folketallet er det flest kvinner i alderen 20–24 år som flytter. Menn flytter mest i alderen 25–29 år.
Internasjonal migrasjon har mange tilsvarende årsaker. Drivkrefter som ofte trekkes fram i forskningslitteraturen, er blant annet inntektsforskjeller (mellom opprinnelses- og tilflyttingsland), arbeidsledighet (både i opprinnelses- og tilflyttingslandet), utviklingsnivå (internasjonale migranter kommer som oftest ikke fra de aller fattigste landene), politiske forhold i opprinnelseslandet (krig, konflikt, kriser, eller at slikt tar slutt), befolkningsvekst og aldersstruktur, nettverk, avstand (både geografisk, kulturelt og språklig), innvandringspolitikk i tilflyttingslandet, graden av velferdsstat og utviklingen i andre potensielle tilflyttingsland.
Innvandringen til Norge har økt betydelig de siste tiårene. I 2022 var innvandringen på over 90 000 personer, som var klart høyere enn i de tidligere toppårene 2011 og 2012. Også i 2023 var innvandringen høy (drøyt 86 000). Mange av innvandrerne som kom i 2022 og 2023 var flyktninger fra krigen i Ukraina. I dag bor det innvandrere i Norge fra nær sagt alle verdens land, se innvandring.
Kommentarer (2)
skrev Svein Askheim
svarte Marte Ericsson Ryste
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.