norsk landbrukspolitikk

Fra å ha vært en næring underlagt streng importbeskyttelse og offentlig næringsstøtte, må jordbruket nå i økende grad leve med større nasjonal og internasjonal konkurranse. Det siste er regulert gjennom multinasjonale avtaler som WTO-avtalen og EØS-avtalen. Gjennom jordbruksavtalen skal staten i samarbeid med motparten, Norges Bondelag (NB) og Norsk Bonde- og Småbrukarlag (NBS), legge rammer som gir bøndene mulighet for samme inntektsutvikling som øvrige grupper i samfunnet.

Disse forhandlingene er hjemlet i hovedavtalen for jordbruket av 1950. Forhandlingsresultatet er en avtale om hvor stor den offentlige støtten til jordbruket skal være i en definert tolvmåneders periode, hvilke kriterier støtten skal fordeles etter, og hvor høye prisene ut fra grossist kan være regnet for den samme perioden som helhet.

Den enkelte bonde har selv ansvaret for å oppnå en god inntektsutvikling gjennom effektivisering, kutt i kostnader og ny næringsvirksomhet basert på et større spekter av gårdens ressurser (se bygdeutvikling). Det er bred politisk enighet om at offentlig støtte er nødvendig for å sikre et jordbruk i hele landet med mulighet for en inntektsutvikling som andre. Men det er uenighet om støttens omfang, tildelingsmåte, hvem som bør få støtte, og om noen ikke bør få, eller få den redusert.

En økende andel fordeles etter kriterier som ikke påvirkes av produsert mengde. Støttebeløpet beregnes ut fra produksjonsnøytrale begreper som areal, antall dyr, beregnet behov for arbeidsinnsats eller miljømessige forhold. Siden 1990-årene er for eksempel støtte rettet spesielt mot økologisk jordbruk og vern av kulturlandskap og kulturminner har blitt viktigere.

Effektivisering og skjerpet konkurranse i matindustri og hos leverandører av innsatsvarer til landbruket inngår også som del av landbrukspolitikken. Av den grunn har ikke lenger meierisamvirket en særstilling som eneste kjøper av råmelk fra norske melkeprodusenter. Nye meierier er startet opp.

Kjøttprodusentene møter konkurranse gjennom økt import av kjøtt, spesielt fra land i Afrika som FN har definert som de minst utviklede (såkalte MUL-land). For eksempel blir kjøtt fra Botswana og Namibia importert til svært lav toll. Statens tidligere monopol på import og omsetning av korn gjennom Statens kornforretning er opphevet. Den økte internasjonale konkurransen følger av Verdens handelsorganisasjons (WTO) arbeid for en friere verdenshandel for landbruksvarer gjennom reduksjon av tollsatser og nasjonal landbruksstøtte og fjerning av eksportsubsidier.

Ideen bak å øke konkurransen i landbruket er å redusere produksjonsutgiftene, skaffe forbrukerne billigere mat og samtidig gjøre bøndene bedre i stand til å tåle konkurranse fra utenlandske varer. Slik skal det være mulig å opprettholde et allsidig jordbruk over hele landet. Næringen er gitt en viktig rolle i arbeidet for å nå de politiske målene om spredt bosetting i Norge.

Jordbrukets rolle som produsent av mat er selvsagt, men ikke så fremhevet som tidligere. Men jordbruket får ansvar for produksjon av andre goder, som for eksempel et pent kulturlandskap og en produksjon som er til minst mulig ulempe for naturmiljøet. Fra å søke å utligne forskjeller både i størrelse, produksjonsform og klimatiske forskjeller, dreier det seg nå om å prioritere jordbruk i distriktene og bønder som henter all eller det meste av sin inntekt fra jordbruket.

• Les mer om Norsk landbrukspoltikks historie.

Landbruks- og matdepartementet og Statens landbruksforvaltning har ansvaret for å gjennomføre den landbrukspolitikken Stortinget fastsetter, forvalte lovverk tilknyttet landbruket, utstede forskrifter med hjemmel i lovverket og utbetale tilskudd.

På siden av denne strukturen finnes Mattilsynet som har ansvar for å føre kontroll med produksjonen og frembudet av matvarer. På fylkesnivå er landbruksetaten en egen avdeling ved fylkesmannens kontor, ledet av en landbruksdirektør med ansvar for jordbruk, skogbruk og landbrukstilknyttet bygdeutvikling.

Kommunene har ansvaret for den kommunale landbruksetaten, og de står fritt til å organisere etaten og den politiske styringen.

Jordbruket er regulert gjennom en rekke generelle lover, for eksempel skattelovene, og særlover som regulerer større eller mindre deler av næringen. Blant de viktigste av disse er jordloven. Dens formål er å holde jordbruksjord i hevd. Odelsloven og konsesjonsloven er etablert dels for å holde i hevd tradisjonen med at gården følger familien, dels for å hindre at jordbrukseiendommer blir objekt for økonomisk spekulasjon. Det siste er gjort gjennom bestemmelser både om plikt til å bo på den landbrukseiendommen en person kjøper, og å drive den faglig forsvarlig slik jordloven krever.

Denne bo- og driveplikten påhviler alle eiendommer større enn 100 dekar, hvorav minst 20 dekar er jordbruksareal. Både odelsloven og konsesjonsloven er gjenstand for diskusjon. Omsetningsloven gir anledning til å oppkreve avgifter for å regulere markedet for jordbruksråvarer.

Alle stater som har egen matproduksjon har ulike former for reguleringer av landbruksproduksjonen. I internasjonal landbrukspolitikk skiller en mellom ulike grader av regulering, slik som for eksempel EUs felles landbrukspolitikk, CAP (Common Agricultural Policy). CAP var det første området der det opprinnelige europeiske fellesmarkedet (EEC) fikk en felles politikk og hadde til hensikt å sikre bønder i medlemslandene like konkurransevilkår. Siden har det kommet flere målsettinger i tillegg som ligner på noen av de norske målene med landbrukspolitikken (den såkalte andre pilaren i CAP). CAP setter snevre grenser for medlemslandenes muligheter til å drive sin egen landbrukspolitikk.

Noen stater, som Canada og USA, praktiserer en utstrakt regulering av sitt landbruk. Andre stater, som New Zealand og Australia, har langt på veg deregulert sin landbrukspolitikk.

I Norge legges de overordnede landbrukspolitiske retningslinjene etter vedtak i Stortinget på grunnlag av meldinger fra regjeringen omtrent hvert tiende år. Den løpende tilpasningen og dimensjoneringen av de landbrukspolitiske virkemidlene skjer gjennom jordbruksforhandlingene mellom staten og næringsorganisasjonene i landbruket: Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag. Dersom disse forhandlingene fører fram, blir den endelige jordbruksavtalen vedtatt av Stortinget. Fører forhandlingene ikke fram, fastsettes rammene av Stortinget. Denne formen for forhandlinger mellom landbruket og regjeringen er et særnorsk fenomen.

• jordbruk i Norge
• jordbruksavtalen
• jordbruksoppgjør
• Norsk landbrukspolitikks historie