Fra 1700- og 1800-tallet av ble retorikken mindre sentral i europeisk kultur. Denne utviklingen settes gjerne i sammenheng med to separate utviklingstrekk: utviklingen av moderne naturvitenskap og fremveksten av et romantisk kultursyn.
Vitenskapens nye idealer fordret et minst mulig kunstferdig språk med færrest mulig språklige ornamenter. Dermed ble retorikkens tradisjon for opplæring gjennom imitasjon og øvelse, og dens vektlegging av språket som kunnskapsbærer, mindre relevant.
Den samme tendensen ble styrket ved at romantikken vektla individuell originalitet som kunstnerisk kvalitetskriterium. Retorikk ble i denne perioden særlig forbundet med et kunstferdig og blomstrete språk og satt opp som motsetning til det gjennomsiktige og klare, men også til det autentiske og skapende.
Retorikken, som favnet både vitenskapen og kunstens språk, fikk dermed gradvis et mindre kunnskapsfelt. Det er i denne perioden vi ser bakgrunnen for formuleringer som «tom retorikk». Ettersom romantikken dominerte innen de ulike kunstartene, ble retorikken angrepet fra annet hold. Her ble de faste språklige vendingene og formene mistenkeliggjort ettersom det romantiske kunstsynet baserte seg på ideen om den fullkomment originale kunstneren og dikteren.
Etter hvert ble også flere av retorikkens tradisjonelle kjerneområder, som opplæring i skrivekunst og sjangerlære, favnet av språkfag: «norsk» i Norge, «English language and literature» i England og så videre.
Kommentarer (2)
skrev Lars Nygaard
skrev Jan Grue
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.