sag

Håndsag for arbeid i tre finnes i mange varianter. Grindsag og buesag har et mer eller mindre smalt sagblad i en ramme for stramming av bladet. Kappsag (snekkersag), bakksag og stikksag har alle håndtak i ene enden, de to første typene med mer eller mindre brede blad, den siste typen med smalt og spisst blad. Alle disse typene finnes også i elektriske varianter. Til skjæring av krumme snitt i tynne plater anvendes løvsag, et særlig tynt og smalt blad oppspent i en bue.

Maskinsag for arbeid i tre finnes i tre hovedtyper: båndsag, der et endeløst sagblad løper over to føringshjul; sirkelsag, der et sirkelrundt, skiveformet sagblad roterer om en akse; og rammesag, der flere sagblad er oppspent i en ramme som vanligvis beveger seg vertikalt, tidligere kalt oppgangssag eller grindsag. Alle de nevnte typer brukes for tømmerskur, se sagbruk, mens bare båndsag og sirkelsag er aktuelle i trevareindustrien.

Sagbladet er utført med mindre tenner enn for arbeid i tre. For håndarbeid brukes bausag (baufil), hvor sagbladet er innspent i en bue. Maskinsagene kan være båndsager, sirkelsager eller rammesager. Saging av stål kan foregå både i varmt og kaldt materiale.

For saging i særlig hardt materiale brukes iblant en sirkelsag med et blad uten tenner. Dette har et så stort omdreiningstall at friksjonen bringer materialet opp til smeltetemperatur. Til saging i stein brukes både blad med innsatte tenner og blad uten tenner. I sistnevnte tilfelle er bladet belagt med et kornet slipemiddel (f.eks. diamant), eller slipemiddelet tilføres under sagingen sammen med vann.

En motorsag virker på en annen måte enn sagene nevnt over. På motorsagen sitter sagtennene på en bevegelig kjede.

Kransagen som ble brukt til å sage ut planker og bord av tømmerstokker, er kjent fra 1700-tallet, men det er sannsynlig at denne sagtypen er vesentlig eldre. Under arbeidet ble stokken lagt på et stillas, og én mann stod over og én under stokken og trakk sagen.

Oppgangssag nevnes i Norge første gang 1520, men er antakelig noe eldre. Dette er en rammesag tilkoblet et drivverk, og er dermed den første kjente type maskinsag. Det er ikke klarlagt hvor den ble oppfunnet, muligens i Nederland. I Norge ble den bare drevet med vannkraft, i andre land også med vind og kalles sagmølle. I de eldste typene ble det stilt ett sagblad i hver ramme. I utlandet, særlig i Nederland, satte man flere blad i hver ramme. Den sistnevnte typen forekom også i Norge allerede på 1700-tallet, men var ikke vanlig. Oppgangssagen innebar et teknologisk fremskritt som gjorde det mulig å utnytte skogressursene langt mer effektivt. Den la grunnen for sagbruksindustrien, som skulle bli blant landets viktigste i århundrene som fulgte. Moderne videreføringer av oppgangssagen kalles rammesager. Til felling og kapping av tømmeret har man hatt stokksagen, ca. 1,5 meter lang med håndtak i begge ender. Den er kjent fra en tysk avbildning fra 1400-tallet og ble brukt inn på 1900-tallet.

Sirkelsagen ble oppfunnet 1780, båndsagen 1843. Stikksager av forskjellige størrelser er kjent omkring Kristi fødsel. De ble brukt til amputering av ben, men også til trearbeid.

Sagen var i eldre tid et redskap forbeholdt håndverkere. I norske skifteregistre nevnes redskapet sporadisk på 1700-tallet, men det er visstnok først på 1800-tallet at sagen ble et selvfølgelig redskap på hver gård. I dag er håndsagen i forskjellige utforminger en del av snekkerens basisutrustning mens maskinsager brukes i utallige håndverksmessige og industrielle sammenhenger. I våre dager utvikles stadig nye varianter av motordrevne sager.