setningsanalyse – Store norske leksikon

Et trediagram som viser analysen av en enkel setning

Alexandra Christine Sæves.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Setningsanalyse er en prosess som går ut på å finne setningsleddene i en setning og hvordan de henger sammen. Setningsledd er ord eller fraser som samlet utgjør en enhet i en setning, og som har en bestemt funksjon i setningen. Noen eksempler på setningsledd er verbal og subjekt.

Eksempel: Setningen Lisa spiste en god middag kan deles opp i tre setningsledd. Lisa er subjekt i setningen, spiste er verbal og en god middag er objektet. Objektet er her en nomenfrase som består av en kjerne, nemlig substantivet middag, og adleddene en (determinativ) og god (adjektiv). Det at kjernen er et substantiv, er det som gjør at frasen heter nomenfrase (nomen = substantiv). Det er altså kjernen som gir navn til frasen.

Forkortelser

I enkel setningsanalyse er det vanlig å bruke forkortelser for setningsleddene, for eksempel S for subjekt, O for objekt (som regel det direkte objektet), V for verbal og A for adverbial. Disse setter man ofte over hvert setningsledd for å markere hvilken funksjon leddet har.

Norsk er et såkalt SVO-språk, der ordstillingen er subjekt – verbal – objekt, som i eksempelsetningen Rita (S) leser (V) avisen (O). Mange andre språk har en annen rekkefølge. I arabisk, som er et VSO-språk, kommer for eksempel verbalet først i setningen, etterfulgt av subjektet og objektet. Setningsanalyse er et nyttig verktøy for å avdekke slike forskjeller i ulike språk.

Ordklasser og setningsledd

Setningsledd er ikke det samme som ordklasser, som er grupper av ord som deler visse egenskaper. For eksempel tilhører ordene hest, elv og flagg ordklassen substantiv.

Setningsledd kan bestå av flere ord eller fraser. Når man analyserer en setning, ser man ikke på ordet i seg selv, men på hvilken funksjon ordet eller ordene har i setningen. For eksempel er det i setningen Mamma og pappa danser to substantiv, nemlig mamma og pappa. Men siden substantivene er sideordnede med konjunksjonen og, utgjør de til sammen ett setningsledd, som i dette tilfellet er subjekt.

Fremgangsmåte

Det er vanlig å utføre en setningsanalyse i en fast rekkefølge. Grunnen til det er at setninger er hierarkiske. Mange av setningsleddene «henger» derfor på hverandre, og da er det lurt å begynne med det som er øverst i strukturen.

Ettersom setninger i norsk minimum består av subjekt og predikat, begynner man ofte med å lokalisere verbalet, som er kjernen i predikatet, og deretter subjektet, som er en nomenfrase. Etterpå analyserer man ledd som kan stå inne i predikatet som komplementer til verbalet.

Ved å se på hva slags verb som utgjør verbalet, kan man finne ut om man skal se etter det direkte objektet (ved transitive verb), det indirekte objektet (ditransitive verb) eller subjektsredikativ (uselvstendige verb). Adverbialer kan opptre ved alle typer verb, og de kan også stå til hele setningen. Noen andre setningsledd er objektspredikativ og preposisjonsobjekt.

Typer setningsledd

I en setningsanalyse ønsker man å identifisere de ulike typene setningsledd som en setning består av, og finne hvilken grammatisk funksjon de har. Under finner du de viktigste setningsleddtypene.

Verbal

Verbalet (V) utgjør kjernen i predikatet og inneholder alltid et finitt verb, altså et bøyd verb. For eksempel er verbet tok verbalet i setningen Guro tok bussen. Verbalet kan uttrykke handlinger, prosesser og tilstander.

Verbalet kan også være sammensatt og bestå av flere ord, som for eksempel har sett i setningen Anne har sett en bra film. Her opptrer verbalet i formen perfektum (har sett), som består av et hjelpeverb (har) og et perfektum partisipp av hovedverbet (sett).

Subjekt

Subjektet (S) er den, det eller de som predikatet sier noe om. I norsk står subjektet enten rett foran eller rett bak verbalet, som i Bjørnen sover og Nå sover bjørnen, der bjørnen er subjekt i begge tilfeller.

Subjektet kan bestå av flere ord som til sammen danner en enhet, en nomenfrase. Eksempel: I setningen Den store bjørnen sover er det nomenfrasen «Den store bjørnen» som er subjekt.

Direkte objekt

Det direkte objektet (DO) er den, det eller de som verbalhandlingen går ut over eller påvirker. Det direkte objektet er, som subjektet, ofte en nomenfrase, som i Pappa baker veldig gode boller, der veldig gode boller er det direkte objektet.

Det direkte objektet er utfyllingen til verbet, og dette nære forholdet kan man se i eksempler som «å kjøre bil», «å bake kake» og «å ha god råd». Kjøre, bake og ha er transitive verb, nettopp slike verb som har et direkte objekt som sin utfylling, og bil, kake og god råd er de direkte objektene.

I språk med kasus, som tysk, står ofte det direkte objektet i akkusativ. Det kalles derfor også akkusativobjektet.

Indirekte objekt

I norsk er det indirekte objektet den/det som drar nytte eller tar skade av verbhandlingen. Det indirekte objektet kommer foran det direkte, som i setningen Mamma gir henne en gave, der henne er det indirekte objektet og den som drar nytte av handlingen gi. Det indirekte objektet kan også uttrykkes med en preposisjonsfrase med til, som i Mamma gir en gave til henne. I slike tilfeller kommer det indirekte objektet etter det direkte objektet.

I andre språk kan det indirekte objektet også opptre uten direkte objekt, og da uttrykker det gjerne andre roller enn i norsk, som for eksempel den/det som opplever noe. Slik brukes det indirekte objektet både i tysk, spansk og italiensk.

I språk med kasus står gjerne det indirekte objektet i dativ, og det kalles derfor for dativobjektet.

Adverbial

Adverbialet (A) utfyller verbalet og forteller om omstendighetene rundt handlingen. De kan angir når, hvor, hvorfor eller hvordan en handling skjer.

Eksempel: Pappa bakte kaker i går. I denne setningen er i går er et tidsadverbial som bestemmer nærmere når verbalhandlingen fant sted. Denne typen adverbial kalles også predikatsadverbial (PA).

En annen type adverbial er setningsadverbial (SA), og disse står til hele setningen. Et eksempel er nektelsen ikke i Pappa bakte ikke kaker.

Setningsanalyse med trediagram

Det er vanlig å analysere setninger ved hjelp av trediagrammer. Et trediagram viser oppbyggingen av en setning ved å trekke streker opp fra hvert ord, samle ordene i setningsledd og binde dem sammen øverst.

Trediagram som viser en setningsanalyse

Alexandra Christine Sæves.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Syntaks

Kristin Hagemann

Høgskolen i Østfold