skogbruk i Norge

Produktiv skog utgjør om lag 86 000 km² eller cirka 22 prosent av Norges areal.

Omkring ti prosent av arealet med produktiv skog er ikke økonomisk drivbart. Trebevokst, ikke-produktivt areal under barskoggrensen er 17 185 km². I tillegg er det registrert 830 km² produktiv skog i Finnmark. Stående volum, det vil si stammemasse under bark, er 686 millioner kubikkmeter (m³), med en årlig tilvekst på 23 millioner m³ i 2000.

Registrert skogareal øker på grunn av gjengroing og stigende skoggrense. Både stående volum og tilvekst er fordoblet i løpet av de siste cirka 70 årene. I femårsperioden 2018 til 2022 ble det i gjennomsnitt avvirket 10,8 millioner m³ årlig, hvorav 8,0 millioner m³ var gran og 2,8 millioner m³ furu. I tillegg ble det hogd 2,2 millioner m³ virke for vedproduksjon (2022). Medregnet trær som dør av naturlige årsaker, vil den årlige avgangen av virke være omkring 50 prosent av tilveksten.

Inntil 1950 skjedde tømmerhugst stort sett med håndkraft, nærtransporten frem til elv eller vei med hest, og langtransporten ved fløting og i noen grad med lastebil og jernbane. Nesten alt virke ble barket i skogen. I løpet av få år ble dette endret. Motorsagene overtok det meste av felle-, kviste- og kappearbeidet. Samtidig ble det slutt med barking i skogen, og omkring 1970 var motorsagen skogsarbeiderens eneste håndredskap. Fra 1950-årene overtok traktorer stadig mer av terrengtransporten.

Til å begynne med ble det brukt landbrukstraktorer, men senere kom også spesialbygde skogstraktorer som slepte tømmerstokker eller hele stammer frem til en bilvei, hvor kapping, sortering og så videre ble utført. Siden 1980-årene er stadig mer av hugstarbeidet overtatt av hugstmaskiner som feller, kvister og kapper trærne. Kappingen skjer etter optisk måling av stammen holdt opp mot en beregning av hva som gir den beste økonomiske utnyttelsen. Beregningen skjer i en egen datamaskin i hugstmaskinen. Tømmeret blir oftest kjørt frem til bilvei med lassbærende maskiner. Dette er kraftige, terrenggående traktorer med hydraulisk lessekran og vogn som rommer 12–15 m³ virke.

Fortsatt utføres en del av skogsdriften med lettere utstyr, som motorsag og landbrukstraktor, særlig i gårdsskogbruket. I bratte lier, hvor hjulredskap ikke kommer frem, brukes taubaner. Videretransporten av virket fra skogen til industritomt, dit barkingen også er flyttet, skjer mest med tømmerbiler. Mekaniseringen av skogbruket førte til en omfattende utbygging av skogsveier, som skjøt fart i 1950-årene og varte ut 1900-tallet. Det private skogsveinettet består totalt av cirka 45 000 km bilveier og cirka 50 000 km traktorveier.

Mens mekaniseringsgraden i skogbruket enda var lav, var det vanligst at skogeierne selv administrerte skogsdriften, og mange arbeidet også manuelt i skogen. Nå blir en stadig større del av skogsarbeidet utført på oppdragsbasis av entreprenører som eier maskiner og utstyr. Dette er en ny yrkesgruppe i skogbruket.

For å sikre at skogbruket oppfyller økte krav til miljøvennlig drift er det innført sertifiseringsordninger. For mesteparten av skogarealet blir de kriteriene for bærekraftig skogbruk som er stilt opp i prosjektet «Levende Skog» lagt til grunn for sertifiseringen.

Norge har en større andel privatskog enn noe annet land i Skandinavia. Av det produktive skogarealet eier privatpersoner cirka 77 prosent. En stor del av dette eies av bønder og drives som gårdsskoger sammen med jordbruk. Sameier og selskaper eier 7,5 prosent, staten knapt syv prosent, kommuner tre prosent og allmenninger 5,5 prosent.

I 2017 var det 127 000 eiendommer med mer enn 25 dekar skog. Av disse er 120 000 eid av privatpersoner. Skogarealet er meget ujevnt fordelt på eiendommer. En gjennomsnittseiendom har et areal på 450 dekar. Det er bare cirka 1200 eiendommer med mer enn 5 000 dekar skog, men disse har cirka 30 prosent av skogarealet.

Vel en tredel av skogeierne er medlemmer i en av skogeierorganisasjonene Norges Skogeierforbund eller Norsk Skogbruksforening.

Landbruks- og matdepartementet er øverste, sentrale forvaltningsorgan for skogbruksnæringen. Den ytre etaten består av fagpersonell ved Fylkesmannens landbruksavdeling og i kommunene, som fra 2004 har overtatt det meste av forvaltningen av de juridiske og økonomiske virkemidlene i skogpolitikken. Organisering og stillingsbetegnelser i den ytre etaten varierer mellom ulike fylker og kommuner, der det tidligere var en ensartet struktur med fylkesskogsjef, fylkesskogmester og skogbrukssjef. Statens skoger forvaltes av statsforetaket Statskog i Namsos.

Det lovmessige grunnlaget for skogbruket er skogbrukslova (Lov om skogbruk av 27. mai 2005), som har til formål å fremme en bærekraftig forvaltning av skogressursene med sikte på aktiv lokal og nasjonal verdiskaping, samt å sikre det biologiske mangfoldet, hensynet til landskapet, friluftslivet og kulturverdiene i skogen. Kommunenes ansvar for skogforvaltningen blir synliggjort, skogeiernes meldeplikt for skogbrukstiltak blir utvidet, og skogeierne pålegges å ha oversikt over miljøverdiene i skogen og å ta hensyn til disse i den praktiske virksomheten.

Siden 1990-årene har skogbruksnæringen utviklet seg i markedsøkonomisk retning, for eksempel med friere tømmer- og eiendomsmarked, mens miljøhensyn er blitt tillagt større vekt i skogpolitikken. De offentlige tilskuddene til næringsrettet skogbruk er redusert, særlig fra 2004 da statstilskuddet til skogreising ble tatt bort, mens det gis mer støtte til miljørettede tiltak. Skogsveibyggingen er sterkere regulert og gis mindre offentlig støtte.

Utdanning i skogbruk gis i utdanningsprogrammet for naturbruk i videregående opplæring. Utdanningen fører frem til fagbrev. Treårig høyere utdanning i skogbruk blir gitt ved noen statlige høyskoler. Universitetet for miljø- og biovitenskap på Ås tilbyr tre- og femårig høyere, forskningsbasert utdanning i skogfag.

Skogen har fra de eldste tider vært en viktig del av næringsgrunnlaget i Norge. Den gav mat, brensel, emner til våpen, redskaper og husvirke. Den var også en forutsetning for tjærebrenning, jernutvinning og saltkoking. Bark til garving av huder og skinn var også viktig. Allerede på 1300-tallet ble det eksportert trelast, i første omgang til Tyskland, England og Nederland, på 1500-tallet også til Spania. Opprinnelig stod nordmennene selv for handel og transport, men senere overtok nederlenderne dette. Den innenlandske etterspørselen etter trevirke økte da gruvedrift ble en viktig næring på 1600-tallet.

Allerede Gulatingsloven og Frostatingsloven hadde bestemmelser om skogbruk, og fra 1500-tallet forsøkte myndighetene å føre en restriktiv skogpolitikk. Det var blant annet eksportforbud for trelast fra 1532 til 1562, dels for å sikre Danmarks og Norges egne behov, dels for å hindre rasering av skogen. Frykt for skogødeleggelse har gått igjen i skoglovgivningen like til vår egen tid. I 1650 ble det utnevnt en generalinspektør for skogene i Norge, men stillingen ble inndratt etter 20 år. Det neste tilløpet til fast skogadministrasjon var Det eldre Generalforstamt i 1739, med tyske forstmenn i ledende stillinger, men heller ikke dette førte frem. Den nåværende skogadministrasjonen ble opprettet i 1859, i første omgang for statens egne skoger.

Den første vannsagen man kjenner er fra 1503, men den raske utbredelsen av disse sagene tyder på at de var i bruk før denne tiden. Etter hvert ble det bygd mange sagbruk i ved fossefall i elvene, særlig nederst i vassdragene. Tømmerfløtingen ble satt i system, og større skogområder ble råvarereservoarer i et nasjonalt og internasjonalt trelastmarked. Den første tiden rådde bøndene selv for sagbruksdriften. Kirken og lensherrene eide også store skogområder og drev sagbruk, senere gjorde enkelte embetsmenn det samme. Etter reformasjonen gikk kirkens gods over til kronen, som derved ble den største skog- og sagbrukseieren. Kronen hadde også store inntekter ved avgift og toll på sagbruksdrift og trelast. Bøndene ble etter hvert presset ut av den markedsorienterte sagbruksdriften, og fikk bare skjære trelast til lokalt forbruk. I 1662 kom byprivilegiene som lovfestet byborgernes enerett til trelasthandel, og i 1668 sagbruksprivilegiene som la strenge restriksjoner på sagbruksdriften.

Sagbruksindustrien utviklet seg raskt på 1600-tallet. I 1650 var det 1750 sagbruk i landet. Sist på 1700-tallet stagnerte eksporten på grunn av mindre produksjon og økende innenlandsk forbruk. Etter 1812 ble det nedgangstid for sagbrukene, og først i 1845 nådde eksporten samme nivå som i begynnelsen av århundret.

I 1818 ble det lempet på sagbruksrestriksjonene, og bøndene kunne igjen skjære tømmer fra egen skog. På denne tiden gikk mange av de gamle handelshusene konkurs fordi de møtte nye tollmurer, blant annet på det viktige engelske markedet. En del av skogeiendommene trelasthandlerne hadde skaffet seg ble kjøpt tilbake av bøndene. I 1840 var det 2000 bondesager og 700 privilegerte sagbruk i Norge. I 1842 lempet England på importrestriksjonene og ble etter hvert det viktigste markedet. Den økte trelasthandelen førte til økt aktivitet i bygdene. Jernbanen lettet planketransporten, og det ble satt i gang kanalisering som lettet tømmerfløtinga på viktige vassdrag.

I 1840 kom de første sirkelsagene, og den første dampsagen ble reist i Namdalen i 1853. Loven som bestemte at handelssagbruk måtte ha kongelige driftsprivilegier knyttet til bestemte fossefall ble opphevet med virkning fra 1860. Mange trelasthandlere investerte da i dampsager ved utløpene av store fløtningsvassdrag. Slik ble Fredrikstad og Namsos "plankebyer". Dampsagene krevde større enheter, og mange av dem fikk høvelmaskiner som gjorde det mulig å levere mer foredlet virke. I 1866 ble det første tresliperiet bygd ved Bentse Brug i Oslo. I 1874 bygde Hafslund den første sulfatcellulosefabrikken, og i 1881 fulgte den første sulfittcellulosefabrikken i Skien. Utviklingen av sagbruks- og treforedlingsindustriene skapte større etterspørsel etter tømmer. Prisene var periodevis høye, og familier som eide mye skog la seg til en prangende livsstil.

Også inn på 1900-tallet, da industrialiseringen av landet skjøt fart, fortsatte skogbruk og skogindustri å være viktige næringsgrener. I tiden etter andre verdenskrig var skogsektoren viktig som leverandør av materialer til gjenoppbyggingen og som kilde til inntjening av fremmed valuta, som på den tiden var et viktig økonomisk poeng. Omkring 30 prosent av inntektene fra vareeksporten kom fra skogsektoren. Prisene på skogprodukter var høye. Økning av virkeproduksjonen både på kort og lang sikt ble betraktet som ønskelig.

Utmarkas produksjonspotensial skulle utnyttes så godt det lot seg gjøre for å skaffe råstoff til den viktige skogindustrien og sikkert inntektsgrunnlag grunneiere og skogsarbeidere. Staten etablerte planteskoler og gav rause tilskudd til planting, særlig i kyst- og fjellbygdene. Mange myrområder ble drenerte og forsøkt omdannet til skogmark. Investeringer i skogsveier og skogsmaskiner ble gitt gunstige vilkår og også direkte offentlige tilskudd. Dette førte til en utvikling der sysselsettingen i skogbruket sank raskt, og ved utgangen av 1900-tallet var den bare ti prosent av hva den var rundt 1950, eller ca. 5000 årsverk. Større økonomiske tilskudd ble også gitt til skogkulturarbeid og skogreising (treslagskifte) i kyststrøkene. En omlegging av skogbehandlingen med økt bruk av flatehugst og gjenplanting av ny skog ble satt i verk.

Fra 1970-årene vokste det frem en motstand mot denne utviklingen fra naturvernhold, til å begynne med som en konflikt mellom skogbruks- og rekreasjonsinteresser (Oslomarka). Særlig etter Rio-konferansen i 1992 om bevaring av biologisk mangfold blir produksjonen av trevirke sett i et bredere perspektiv. Produksjonen må drives slik at det biologiske mangfoldet, som for en stor del er knyttet til skogen, blir bevart. Videre slik at hensynet til andre goder som produseres på skogarealene, og som ikke alltid har noen markedspris, for eksempel rekreasjonsmuligheter, sopp og bær blir ivaretatt. Dette har stor praktisk virkning for driftsmåter og kostnader ved produksjon av trevirke. Også skogens rolle i den store klimasammenhengen er blitt et aktuelt spørsmål ved at voksende skog binder klimagassen CO₂, mens bruk av trevirke til brensel og materialer ikke tilfører klimasystemet nye klimagasser.

Samtidig har prisen på trevirke falt fra etterkrigstidens høye nivå. Verdenshandelen med trevirke har økt, blant annet på grunn av billigere transport. Plantasjeskoger i andre deler av verden har skapt grunnlag både for lokal industri og eksport av virke. Åpningen mot Øst-Europa medførte økt tilgang av virke derfra. Konkurransesituasjonen for skogbruket har derfor forandret seg sterkt fra slutten av 1900-tallet. Likevel oppgav drøyt 6 000 personer i 2018 at det arbeidet i skogbruket eller med tjenester som var orientert mot denne næringen. Den skogbaserte industrien omfattet 15 700 årsverk. Treforedlingsbedrifter, som produserer tremasse, cellulose, papir og kartong, hadde 2 700 arbeidsplasser. De resterende 13 000 arbeidet ved sagbruk eller i trevarebedrifter.

• skog
• skogbruk
• trelastindustri
• tømmer
• ved

• Lovdata: Lov om skogbruk
• Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO): Skog
• Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO): «Skogen i Norge» fra rapporten Bærekraftig skogbruk i Norge

• Bonnevie-Svendsen, Conrad m.fl., red.: Skogbruksboka: Skogbruk og skogindustri, 1960-64, 5 b.
• Fryjordet, Torgeir: Skogadministrasjonen i Norge gjennom tidene, b. 1: Skogforhold, skogbruk og skogadministrasjon fram til 1850, 1992
• Fryjordet, Torgeir & Knut Skinnemoen, red.: Skogadministrasjonen i Norge gjennom tidene, b. 2: Tiden etter 1857, 1962
• Halberg, Paul Tage: Den stolte sliter : skog- og landarbeiderne 1900 til 1990, 1993
• Halberg, Paul Tage: Bjelker i bygde-Norge: Skogeierorganisasjonen og skogbruksnæringen 1894-1994 med fokus på Glomma-vassdraget, 1999
• Larsson, John Y. & Svein M. Søgnen: Vegetasjon i norsk skog: Vekstvilkår og skogforvaltning, 2003
• Lykke, Jon, red.: Skogen: Natur og næring i Norge, 1988
• Lykke, Jon, red.: For skogens sak: Bærekraftig utvikling gjennom 100 år, 1998
• Vevstad, Andreas: Norsk skogpolitikk: Streiftog i det 20. århundre, 1992