slaveri i antikken

Fra 500-tallet ble slavesystemet mer utbredt og grunnfestet i Athen. De fleste frie borgere, det vil si voksne menn over 25 år, holdt seg med én eller noen få slaver. I overklassen var det ikke uvanlig med ti eller flere for å vise fram sin rikdom. Arbeidsoppgavene var høyst forskjellige, og slaver kunne også gjøre tjeneste som lærere, leger eller sekretærer i administrasjonen. Det hendte også at håndverkere ga slaver opplæring for at de skulle arbeide for dem på sine eldre dager. De som eide slaver, kunne også leie dem ut eller skaffe seg fortjeneste ved å organisere prostitusjon. I frykt for opprør ble slavene derimot holdt utenfor militærtjeneste.

Akropolis og andre av dagens turistattraksjoner forteller også om offentlig bruk av ufri arbeidskraft. Etter hvert som Athen vokste til et innbyggertall på rundt 100 000, økte behovet for slaver til å dyrke mat til bybefolkningen. I tillegg måtte titusener arbeide under helsefarlige forhold langt under jorda i sølvgruver i den sørlige delen av Hellas. Sølv var helt avgjørende for å finansiere det athenske samfunnet.

Den athenske storhetstida (500 fvt.–200 evt.) falt sammen med maktutvidelse og et nettverk av handelskolonier ved Svartehavet, Egeerhavet og Middelhavet. Det ga behov for rormenn (galeislaver) i en stadig voksende krigs- og handelsflåte, samtidig som militære erobringer skapte titusener av krigsfanger. Det var både mer lønnsomt og mindre risikabelt å selge krigsfangene som slaver enn å holde dem i egne leirer. I tillegg kunne domstolene dømme lovovertredere til livsvarig arbeid i statens tjeneste. Det ble også kjøpt mennesker fra private slavehandlere som drev landeveis- eller sjørøveri i det østlige Middelhavet.

Athens mest kjente tenkere så det som en del av naturens orden at noen eide mennesker og kunne gi dem videre gjennom arv. Den idealstaten som filosofen Platon (428–378) drømte om, var en slavestat. Han mente også at en rik mann burde holde seg med mer enn 50 slaver. Ifølge Aristoteles (384–322) var noen individer så mindreverdige og tilbakestående at de ikke egnet seg til annet enn å være slaver. Det var derfor til deres eget beste at noen tok kontroll over dem og innpodet nødvendig disiplin. Rådene gikk også ut på å skaffe seg slaver fra folkegrupper som ble kalt barbarer, det vil si alle som ikke hadde gresk som morsmål. Geografisk område var derfor ikke så viktig, men slaver fra Vest-Asia og det nordøstlige Afrika (Afrikas Horn) skilte seg ut med en annen hudfarge.

Antikkens Hellas framheves ofte som arnestedet for demokrati og vestlig sivilisasjon. Frie menn over 25 år utgjorde rundt 15 prosent av innbyggerne, og det var bare de/dem som kunne vie sitt liv til politikk, vitenskap, litteratur og filosofi. Det hadde som forutsetning at kvinner, barn og slaver utførte mesteparten av det daglige arbeidet. Selve frihets- og demokratibegrepet i gresk filosofi ble derfor utviklet i et motsetningsforhold til å være underlagt en slaveeier med all makt over et annet menneskes kropp. Det er sagt at ingen menn på denne tida var så frie som i Athen, men at det heller ikke var så mange steder i verden hvor så stor andel av befolkningen levde sine liv i ekstrem ufrihet.

På den sørøstlige delen av halvøya Peloponnes slo Sparta seg opp som en mektig bystat gjennom flere kriger mot Athen på 400-tallet fvt. Deres fryktede hærstyrker skilte seg ut med et stort innslag av heloter. Dette er betegnelsen på lokalbefolkningen i områder som etter hvert ble underlagt Sparta. De fleste ble gjort til ufri statseiendom som måtte utføre pliktarbeid eller krigstjeneste. I motsetning til i Athen kunne de verken selges videre til private oppkjøpere eller inngå i testamenter. De som ble boende på egen jord, hadde rett til et familieliv hvor medlemmene ikke ble skilt fra hverandre. Dette skilte seg fra samfunn der slaver kom langveis fra, hadde ulik hudfarge og tilhørte et mangfold av språk- og folkegrupper. Heloter kunne også disponere overskuddet etter at staten hadde tatt sitt i skatt. Mulighetene for å bli frigitt var også stor for dem som utmerket seg i krig. Det er derfor mange historikere som ikke regner heloter som slaver i tradisjonell forstand. Isteden kan det minne mer om vilkårene for livegne bønder under den europeiske middelalderen eller i Russland fra 1600-tallet.

Som så mange andre steder var det i Romerriket en klar sammenheng mellom erobringskrig og slaveri. De som ble tatt til fange etter store slag, ble enten tatt som krigsbytte av generaler, gjort til slaver for staten eller solgt videre på auksjon til private oppkjøpere. I det kjente verket om krigene mot gallerne (Frankrike) heter det at Cæsar sørget for salg av 10 000 slaver bare på én dag. Andre samtidige beretninger oppgir at mer enn 100 000 ble gjort til slaver etter kriger mot greske områder eller deler av Midtøsten. Til å begynne med ble det særlig tatt slaver fra Kaukasus, Hellas, Balkan, Nord-Afrika og Etiopia. Etter den endelige seieren over Kartago (i dagens Tunisia) i den siste av de to punerkrigene (146 fvt.) ble byen jevnet med jorda og titusener gjort til slaver.

Innenfor den romerske eliten ble det sett på som lite ærefullt å utføre offentlige oppgaver. En god del av statsadministrasjonen var derfor avhengig av slaver, blant annet som sekretærer, skatteinnkrevere og spesialister på bokføring. Ikke så få ble også brukt for å tilfredsstille romernes forlystelser, slik som dansere, musikere, sirkusartister eller gladiatorer i kamp med villdyr. I Nord-Spania ble tusener satt til det brutale arbeidet i dype gruveganger og i steinbrudd, som ga materialer til Romas storslåtte arkitektur, søyler og triumfbuer. Både her og i andre deler av imperiet ble også det utstrakte nettverket av veier bygd av slaver. Det samme gjaldt irrigasjonsanlegg, bad (termer) og avansert vannforsyning (akvedukter), som Romerriket fortsatt beundres for. I tillegg ble mange kvinner solgt til prostitusjon. I ruinene etter vulkanutbruddet i Pompeii i år 79 evt. har arkeologene funnet flere titalls bordeller.

Et tydelig særtrekk ved det romerske slaveriet er at så mange ble satt til å utføre produktivt arbeid. Det var særlig tilfelle der mange gårder ble slått sammen til storgods (latifundia), som var eid av den romerske eliten. Bare slik ble det mulig å skaffe nok korn og andre matvarer til de store hærstyrkene og en voksende bybefolkning. Aldri før i historien hadde så mange slaver vært samlet på samme sted og underlagt så streng kontroll. Også i områder under romersk styre ble jord og ufri arbeidskraft brukt til å sørge for nok mat. Slik ble både Egypt, andre deler av Nord-Afrika og Sør-Spania imperiets kornkamre og leverandører av olivenolje og vin. Bruk av slaver på storgods og i koloniene skyldes ikke minst at en firedel av alle frie menn til enhver tid var opptatt med militærtjeneste og krigstokter. En slik deltakelse var en forutsetning for statsborgerskap, politiske rettigheter og høy status i et samfunn med stor sosial ulikhet.

Økt slavehold førte samtidig til at makthaverne levde i frykt for opprør både i Roma og i imperiets utkanter. Det meste kjente av dem under den gresk-romerske antikken var uten tvil Spartacusoppstanden som brøt ut i 73 fvt., og som det tok nesten tre år å slå ned. Spartacus hadde sin opprinnelse i Thrakia på Balkan. Etter å ha blitt tatt til fange og dømt til slaveri, ble han beordret til tjeneste som gladiator. Opprøret startet med 70 slaver, men deres hær vant flere seire og vokste til nærmere 100 000. Blant dem var også frie menn fra underklassen, slik at det også var et innslag av sosialt opprør. Etter nederlaget i år 71 fvt. ble 6000 korsfestet og plassert til skrekk og advarsel langs den 18 kilometer lange veien fra Capua til Roma.

Tilgangen på slaver ble mindre etter hvert som erobringskrigene avtok og imperiet begynte å skrumpe inn. Romerriket hadde også mye indre splid, svekket bykultur og invasjon av ulike folkegrupper fra nord og øst fra 300-tallet evt. Men etter en dyp politisk og religiøs splittelse levde imperiet videre i Det østromerske rike (Bysants) i de østlige deler av Middelhavet. Hovedstaden Konstantinopel fikk sitt navn etter grunnleggeren, keiser Konstantin, og bygde på en sterk gresk-ortodoks identitet. Her ble slavesystemet ført videre i et noe mer begrenset omfang. I vesteuropeiske områder ble Romerriket etterfulgt av mindre konge- og fyrstedømmer og oppdeling av storgodsene.