slaveri på 1800-tallet

Slaveri og slavehandel har alltid vært forbundet med imperier. Etter at Storbritannia i 1804 ikke lenger deltok i den atlantiske slavehandelen, var det fortsatt sterk motstand mot å stanse den lønnsomme plantasjeproduksjonen i Karibia. Spørsmålet ble aktuelt igjen etter en serie slaveopprør, med Demerara i 1823 og Jamaica i 1831–1832 som de største. Etter at stemmeretten for menn ble utvidet i 1832, ble det valgt flere uten forbindelser til plantasjearistokratiet. Samtidig førte det at USA frigjorde seg fra Storbritannia til at interessen flyttet seg mer i retning av Kina, India og Afrika.

Vedtaket om å oppheve slaveriet i de britiske koloniene fra 1834, innebar en overgangsordning på mellom fire og seks år. Slavene ble pålagt å arbeide på samme sted 45 timer i uka, men nå het de «lærlinger». De håpet på en økonomisk kompensasjon for ubetalt arbeid, men det var isteden eierne deres som fikk erstatning. Et beløp på 20 millioner pund svarte til 40 prosent av hele statsbudsjettet, eller rundt 250 milliarder kroner i dagens penger. Slik kunne de flytte investeringer til andre deler av økonomien. Den britiske staten tok opp dyre lån i internasjonale storbanker for å reise den store summen til slaveeierne, og rentene ble belastet statskassa helt fram til 2015.

India måtte vente i tiår på et forbud, men slaveri blant kasteløse på landsbygda fortsatte som før. Britiske teselskaper hentet også arbeidskraft på slavevilkår til plantasjer i Assam og Sri Lanka.

De franske koloniene fulgte etter i 1848, det samme gjorde de danske koloniene i Karibia. Sist ute blant kolonimaktene var Nederland i 1863 og Spania i 1898. Da de latinamerikanske statene frigjorde seg fra det spanske koloniveldet, var Chile og Mexico først ute med å forby slaveriet på 1820-tallet, mens Uruguay ble den siste et stykke inn på 1850-tallet.

Mot slutten av 1700-tallet var det rundt én millioner slaver i USA. De fleste bodde i stater som produserte tobakk og ris, i første rekke Virginia og Sør-Carolina. Fram til 1860 økte tallet til fire millioner, det var langt flere enn i alle land på det latinamerikanske fastlandet og i Karibia til sammen. I 1804 ble USAs areal fordoblet da Louisiana ble kjøpt fra Frankrike (se Louisiana-kjøpet), og her anla nye slaveeiere store sukkerplantasjer etter mønster fra Karibia. Vest for Mississippi ble ny jord tilgjengelig etter at nybyggerne fordrev eller drepte urfolkene. Nye stater ble også opprettet etter at USA erobret store deler av Mexico, og midt i århundret ble Alabama, Texas, Arkansas og Georgia kjent som «Deep South». På kort tid ble rundt én million slaver solgt og tvangsflyttet fra gamle til nye slavestater. Mesteparten av økningen skyldtes at flere barn ble født og vokste opp. Sammenliknet med Brasil og Karibia var det bedre klima, færre sykdommer og en langt større kvinneandel. Sammenliknet med tidligere tider, spilte det også inn at stadig færre afroamerikanere fikk sin frihet. I flere stater var det også forbud mot å frigi slaver.

Store plantasjer i sørstatene regnes ofte som den mest typiske formen for slaveri, men bomullsproduksjonen til hjemlig og utenlands tekstilindustri ble ikke en hovednæring før på 1800-tallet. Ved inngangen til århundret sto ikke USA for mer enn én prosent av all bomullsproduksjon i verden, mens andelen i 1860 var rundt 75 prosent. Det var ikke bare plantasjeeiere i sør som tjente godt på slavenes arbeid. I enda høyere grad gjaldt det dem som investerte i jernbaner, elvetransport, skipsbygging og havneanlegg for transport og eksport. 100 000 sjøfolk var sysselsatt bare i bomullsfarten over Atlanterhavet. Flere av dagens mektigste banker og finanshus gikk store renteinntekter på utlån til plantasjeeiere. Utenlandsk valuta gjorde det lettere å importere varer og maskiner, og staten brukte store beløp på infrastruktur som gjorde det mulig for USA å bli en industrinasjon på rekordtid.

Foran valget i 1860 gikk den republikanske presidentkandidaten, Abraham Lincoln, mot å tillate slaveri i nye stater som ble opptatt i USA. Men han hadde ingen planer om å forbud der det allerede var etablert, og tok ikke del i den kampen for frigjøring som var i emning. Tidligere slaver startet aviser, holdt taler rundt om i landet, utga selvbiografier og hjalp folk med å rømme. Mest kjent av dem er Frederick A. Douglass (1818–1895) og Harriet Tubman (1822–1913). Liberale strømninger blant hvite ble også påvirket av Harriet Beecher Stowes bestselger, «Onkel Toms hytte».

Lincolns seier var likevel nok til å skape frykt hos slaveeiere og andre hvite i sør. Etter at elleve stater brøt ut av unionen, gikk den nye presidenten til krig for å holde landet samlet. Unionsstyrkene hadde langt flere ressurser, men den amerikanske borgerkrigen varte i fire år og krevde 600 000 liv. Alt i alt gikk 200 000 frie og ufrie afroamerikanere med i krigen i håp om å få slutt på slavesystemet; av dem døde 40 000 i kamp eller sykdom. Et totalt forbud i hele landet kom med en grunnlovsendring ved fredsslutningen i 1865.

Svarte og hvite menn ble i prinsippet likestilt, men optimismen i de første årene varte ikke lenge. Lovfestet raseskille ble innført på stadig flere områder av samfunnet, samtidig som stemmeretten mange steder ble begrenset for å sikre fortsatt hvit makt. Terroristorganisasjonen Ku Klux Klan sto også bak brutale overgrep og lynsjinger. 400 000 hadde eid noen få eller mange slaver, men fikk ingen erstatning. Men det fikk heller ikke de som hadde oppnådd frihet. Uten jord, husdyr og redskaper ble titusener nødt til å fortsette i et underdanig forhold, der de fikk leie litt jord, satte seg i gjeld og måtte gi fra seg en del av avlingene sine til tidligere eiere. Mange endte også som arbeidsløse i storbyene.

Mens de fleste søramerikanske land forbød slaveri i løpet av første halvdel av 1800-tallet, var Cuba og Brasil unntak. Cuba var en spansk koloni helt til 1898. Selv om landet lenge hadde hatt et stort innslag av slaver, var det først utover på 1800-tallet at det økonomiske og politiske systemet ble helt avhengig av sukker- og tobakksplantasjer og gruvedrift. Mange slaver ble også satt til arbeid i Havanna og andre byer. Etter Haitis selvstendighet i 1804 ble Cuba i særklasse verdens ledende sukkerprodusent med 1500 møller på plantasjer. Landet var også populært for investorer fra USA, ikke minst i utbygging av jernbaner og havneanlegg. På det meste ble mer enn 30 000 mennesker importert fra Afrika for å bli gjort til slaver. Midt i århundret var det 370 000 slaver på Cuba, av dem arbeidet mer enn halvparten på sukkerplantasjer.

Det store antallet slaver førte til mer motstand og flere opprør, men knapt noe annet sted ble de utsatt for så mye kontroll, overvåking og vold som på Cuba. Ikke så få rømte og forente krefter med hvite cubanere som kjempet for selvstendighet gjennom flere og langvarige kriger. Slavehandelen ble ikke stanset før i 1867, og det gikk ytterligere 20 år før selve slaveriet ble avskaffet. Ved århundreskiftet ble landet selvstendig etter cubansk frigjøringskamp og den spansk-amerikanske krigen.

Brasil ble langt mer avhengig av slaver som arbeidskraft etter løsrivelsen fra Portugal i 1823. Fram til midten av 1800-tallet ble 30 000 afrikanere årlig skipet ut fra havner i dagens Angola og Kongo. Det høye antallet skyldes også at dødeligheten var så høy. Sett under ett mistet halvparten av alle barn med afrikanske foreldre livet før fylte fem år.

Ved inngangen til 1800-tallet så slavesystemet ut til å gå mot slutten, men ble isteden mer omfattende i takt med voksende etterspørsel etter kaffe på verdensmarkedet. Viktigst var USA, der innbyggerne drakk ti ganger mer kaffe enn te. Produksjonen krevde mye arbeidskraft til å plante og beskytte trær, høste, tørke, pakke og transportere. Det fant derfor sted en masseflytting av slaver fra de gamle sukkerområdene i nordøst til kaffedistriktene i sør. I tillegg arbeidet mange slaver med hogging av skog for å rydde nytt land, kvegdrift og diamantutvinning. Brasil hadde også en stor slavebefolkning i byene, både i Rio de Janeiro og Sao Paulo utgjorde de 25–30 prosent av innbyggerne.

Slaveriet i Brasil var grunnlaget for landets politiske og økonomiske elite, som brukte sin makt til å bevare systemet helt til 1888. På dette tidspunktet var det søreuropeiske innvandrere som sto for mesteparten av kaffeproduksjonen på egne gårder. Et flertall av slavene hadde allerede rømt, opprettet egne samfunn i innlandet eller blitt frigitt. Men det var fortsatt mer enn 700 000 igjen. Sporene er fortsatt tydelige i det brasilianske samfunnet. I 2023 identifiserte under halvparten av befolkningen seg som «hvite», og afrikanske kulturelle og religiøse tradisjoner holdes fortsatt levende.

I Vest-Afrika var både europeiske handelsselskaper, lokale kjøpmenn og den lokale eliten opptatt av alternativer til den lønnsomme slaveeksporten. Svaret var produksjon av palmeolje og jordnøtter til nye industriland, som etterspurte vegetabilsk olje til stearinlys, såpe og smøring av maskiner. Mange småbønder øynet sjansen til selv å dyrke jorda, mens afrikanske stater og stormenn utvidet det lokale slaveholdet. Før det kom veier og jernbaner, måtte titusener av slaver bære eller frakte varene med kanoer ned til havnebyene.

Mot slutten av århundret var det stater med muslimske herskere som hadde flere slaver i forhold til folketallet enn noe annet sted i verden. I Sokotokalifatet i det nordlige Nigeria gjorde de også tjeneste i erobringshærer og i administrasjonen. I Vest-Afrika ble det også opprettet to stater for frigitte slaver. Sierra Leone ble en britisk koloni for slaver som kjempet på britisk side under den nordamerikanske uavhengighetskrigen. Liberia kom til etter initiativ fra grupper i USA som ønsket å gi afroamerikanere et nytt liv, eller som fryktet at frigitte slaver ville skape politisk og sosial uro. De nye innflytterne kom i ulike omganger, og ble møtt med motstand fra mange som bodde der fra før. Liberia ble en egen stat i 1847.

Samtidig som eksporten av slaver fra Vest-Afrika gikk mot slutten, økte den kraftig langs den østafrikanske kysten. Arabiske kjøpmenn hadde drevet handel og skipsfart rundt Rødehavet og Indiahavet i mange hundre år, men menneskehandelen nådde sitt største omfang etter at sultanen av Oman flyttet sin hovedstad til Zanzibar i 1838.

Gjennom samarbeid med afrikanske ledere og kjøpmenn ble stadig større områder i innlandet berørt. Til sammen ble det solgt rundt 1,5 millioner mennesker i løpet av århundret, på det meste gikk tallet opp i 40 000–50 000 i året. Den nordligste slaveruta gikk fra Tanganyika- og Viktoriasjøen til kysten, mens den sørligste hadde sitt utgangspunkt rundt Malawisjøen. Etter at også dagens Zambia og Kongo var trukket inn, konkurrerte slavehandlere fra Atlanterhavet og Indiahavet seg imellom. I tillegg fortsatte de tradisjonelle rutene gjennom Sahara og mot Nilen og Rødehavet.

Også denne delen av Afrika ble nå knyttet tettere inn i verdensmarkedet gjennom eksport fra slaveplantasjer. Aller mest gjaldt dette kryddernellik fra Zanzibar og sukker fra Mauritius og Seychellene, der produksjonen minnet mye om den brutale undertrykkingen i Karibia. Det var også stor etterspørsel etter dadler, kokos, tømmer og korn i arabiske land. Både i India, Vest-Europa og USA var det stor etterspørsel etter elfenbein til smykker, pianotangenter, biljardkuler, kammer, spaserstokker og skaft på bestikk. Slavehandel og jakt på elefanter foregikk derfor i de samme områdene. Fra Madagaskar og Mosambik ble det også fraktet titusener rundt sørspissen av Afrika og videre til Brasil og Cuba.

Slaver i Det osmanske riket ble i langt mindre grad enn i Latin-Amerika og USA brukt til å produsere mat og andre varer. Men utover på 1800-tallet forandret dette seg i Egypt og områder rundt Rødehavet, som var underlagt en litt løsere kontroll enn i rikets kjerneområder. Etter harde maktkamper overtok Muhammad Ali ledelsen i Egypt. Hans fremste mål var å modernisere landet og hindre en ny invasjon etter Napoleons mislykkede felttog ved århundreskiftet. Det ble derfor bygd opp en stor hær av vernepliktige bønder, mens slaver erstattet en god del av deres arbeidskraft i jordbruket. Dette var drivkraften bak den egyptiske ekspansjonen sørover langs Nilen, der Sudan i 1822 ble tvunget til å underkaste seg. I tillegg til gull ga dette slaver både til jordbruket og til en hær som ofte førte kriger på vegne av Det osmanske riket. Da tilførselen av bomull fra USA sank under borgerkrigen (1861–1865), satset Muhammad Alis etterfølgere på storgårder med slaver. Men ved krigens avslutning sank lønnsomheten raskt, og økonomisk framgang ble snudd til en gjeldskrise.

Innenfor Det osmanske riket ble tilgangen på slaver dårligere etter at flere balkanske stater rev seg løs fra 1870-tallet. Etter økt press fra Storbritannia, som hadde stor økonomisk og politisk innflytelse, ble importen av nye slaver stanset i 1888. Selve slaveriet ble ikke endelig avskaffet før etter at Tyrkia var blitt en selvstendig stat i 1923.

• den amerikanske borgerkrigen
• slaveri

• Beckert, Sven (2015). Empire of Cotton: A New History of Global Capitalism. London: Penguin
• Blackburn, Robin (2024). The Reckoning: From the Second Slavery to Abolition. London: Verso Books
• Eltis, David (red.) (2017). The Cambridge World History of Slavery, Volume 4, AD 1804–AD 2016. Cambridge: Cambridge University Press.
• Eriksen, Tore Linné (2019). Afrika: Fra de første mennesker til i dag. Oslo: Cappelen Damm
• Hall, Cathrine med flere (2016). Legacies of British Slave-Ownership: Colonial Slavery and the Formation of Victorian Britain. Cambridge: Cambridge University Press
• Harms, Robert med flere (red.) (2013). Indian Ocean Slavery in the Age of Abolition. New Haven: Yale University Press
• Manjapra, Kris (2022). Black Ghost of Empire. The Long Death of Slavery and the Failure of Emancipation. London: Allen Lane
• Taylor, Michael (2020). The Interest: How the British Establishment Resisted the Abolition of Slavery. London: The Bodley Head
• Walvin, James (2020). Resistance, Rebellion & Revolt: How Slavery Was Overthrown. London: Robinson