sosialantropologi

Som fagbetegnelse har sosialantropologi sin opprinnelse i Storbritannia. Utdanningsprogrammer i denne grenen av antropologi ble først etablert ved universitetene i Oxford og Cambridge få år før første verdenskrig og noen år etter at krigen var slutt (i 1921) ble Bronislaw Malinowski ansatt som førsteamanuensis (reader) – og senere professor – i dette faget ved London School of Economics. Her ble han midtpunktet for en raskt voksende gruppe studenter. Noen av disse kom etter hvert dessuten under innflytelse av Alfred R. Radcliffe-Brown som, etter først å ha undervist ved universitetene i Cape Town, Sydney og Chicago, ble professor ved Universitetet i Oxford i 1937. Siden har faget blitt etablert ved mange universiteter i Storbritannia og i mange av Samveldelandene.

Fagbetegnelsen sosialantropologi har etter hvert også vunnet utbredelse i europeiske land hvor det til dels har fortrengt eldre fagbetegnelser som etnologi og etnografi. Ved Collège de France (Frankrike) ble det opprettet et professorat i sosialantropologi i 1959. Claude Lévi-Strauss ble den første professoren tilsatt her. I 1965 ble Fredrik Barth ved Universitetet i Bergen i 1965 utnevnt som den første professor i sosialantropologi i Norge. På 1970-tallet endret også Institutt for etnografi ved Universitetet i Oslo navn til Institutt for sosialantropologi (nå Sosialantropologisk institutt). I Norge har denne fagbetegnelsen vært enerådende siden.

I antropologien generelt finnes det en rekke ulike skoleretninger. Noen av disse har særlig vært knyttet til utviklingen av sosialantropologi som grendisiplin. Det gjelder først og fremst funksjonalisme (Bronislaw Malinowski og hans etterfølgere), strukturfunksjonalisme (Alfred R. Radcliffe-Brown og hans etterfølgere) og strukturalisme (Claude Lévi-Strauss og hans etterfølgere). Fra 1960-tallet vokste det også fram såkalte transaksjononalistiske retninger. I Norge er prosessanalyse (Fredrik Barth og hans etterfølgere) den best kjente blant disse.

Forskningsmaterialet innsamles primært ved feltarbeid og deltakende observasjon: Forskeren oppholder seg i det samfunnet som studeres, for best mulig å kunne leve seg inn i dets kultur og ta del i samfunnslivet. Kvantitative teknikker som statistikk og liknende blir i mindre grad benyttet i forhold til det som er vanlig i de øvrige samfunnsvitenskapene. Faget er utpreget sammenliknende, men var tidligere særlig konsentrert om ikke-industrialiserte samfunnsformer utenfor Europa. I dag er det like vanlig å studere lokalsamfunn, sosiale miljøer og fenomener i den industrialiserte verden.

Sosialantropologer søker å forklare sosiale organisasjonsformer, prosesser og kulturtrekk ved å analysere dem i sin samtidige kontekst eller sammenheng, snarere enn å forklare deres formtrekk ut fra opprinnelse og historisk utvikling. Her står sosialantropologien i kontrast til historiske fag som for eksempel kulturhistorie. Skikker og institusjoner som virker fremmedartet sett utenfra, kan forklares og gis mening i lys av deres sosiale og kulturelle kontekst.

Siden 1950-årene har sosialantropologien i stigende grad tatt konsekvensen av globaliseringen, det vil si at alle samfunn på kloden i større eller mindre grad er trukket inn i mer vidtspennende politiske, økonomiske og kulturelle relasjoner. Dette betyr at lokale kultur- og samfunnsformer ikke kan forstås som lokalsamfunn alene, men at også faktorer i omverdenen bidrar til å forme, vedlikeholde eller endre dem. Dette har igjen ført sosialantropologien nærmere historie og andre samfunnsvitenskaper som sosiologi og statsvitenskap.

Mens sosialantropologien på den ene siden har utvidet sitt interessefelt til å omfatte alle variasjoner av menneskelige kulturer og samfunnsformer, har man samtidig fått en økende grad av spesialisering og arbeidsdeling der det avtegner seg egne, mer avgrensede forskningsfelt, eksempelvis medisinsk antropologi, arbeidslivsstudier og utviklingsantropologi.

I Norge utdannes sosialantropologer ved universitetene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø. Laveregradsstudier og enkeltemner tilbys også ved noen av de øvrige universiteter og høyskoler.

Norsk Antropologisk Forening tilbyr medlemskap både til studenter på høyere nivå og ferdig utdannede sosialantropologer. Foreningen arrangerer fagkonferanser og utgir Norsk Antropologisk Tidsskrift i samarbeid med Universitetsforlaget. Norske sosialantropologer har dessuten vært aktive i EASA (European Association of Social Anthropologists), American Anthropological Association og The International Union of Anthropological and Ethnological Sciences.

Fra 1970-årene har arbeidslivet vist økende interesse for sosialantropologisk kompetanse, og i Norge arbeider sosialantropologer innenfor mange yrker og i ulike institusjoner. I tillegg til universiteter, høyskoler og museer omfatter disse ulike forskningsinstitusjoner, helse- og sosialsektoren, offentlig forvaltning, interesseorganisasjoner, bistandsorganisasjoner, miljøvern og i det private næringsliv.

• antropologi
• kulturantropologi
• etnografiske museer
• fysisk antropologi
• biologisk antropologi

• Bendixsen, Synnøve og Edvard Hviding (red.): Anthropology in Norway: Directions, Locations, Relations. 2021
• Eriksen, Thomas Hylland: Små steder – store spørsmål : innføring i sosialantropologi, 4. utg., 2021
• Eriksen, Thomas Hylland: Hva er sosialantropologi, 2003
• Klausen, Arne Martin: Antropologiens historie, 2. utg., 1990
• Kuper, Adam: Anthropology and anthropologists: The modern British school, 2. utg. 1983