"Nordbandikuten" har fortsatt en relativt vid utbredelse i det nordligste og østligste Australia, den lever dessuten på det sørligste Ny-Guinea. Den er blant de største artene, hannen kan bli 3 kg tung med en kroppslengde på 47 cm.
Spisspungdyr er en familie pungdyr i ordenen Peramelemorpha. 18 arter i 6 slekter er kjent, og alle lever i Australasia. Alle artene er små; den største når opp til kaninstørrelse. Karakteristisk for alle er lang og spiss snute, nesten som hos en forvokst spissmus. Norske navn mangler for alle eller de fleste av artene.
Slektskapet innad i familien er langt fra avklart og det kan godt finnes flere arter enn de 18 som er beskrevet. Familiens slektskap med andre pungdyr er heller ikke avklart, muligens er den nærmere i slekt med sør-amerikanske enn med australasiatiske pungdyr. I tillegg til de 18 kjente artene, er det beskrevet 35 fossile arter. De eldste fossiler er 55 millioner år gamle. På engelsk kalles enkelte arter for bandicoot, som er blitt fornorsket til bandikut. Bandicoot er imidlertid det indiske navnet på en asiatisk gnager og passer derfor ikke helt. Det betyr piggrotte.
Legg merke til tærne på bakfoten, der fjerde tå er kraftigst og femte tå er mindre. Andre og tredje tå er delvis sammenvokst, men klørne er frie og brukes til å pleie pelsen.
De fleste arter er små, kun tre arter veier mer enn 2 kg. Den minste arten veier 100 gram, mens den største arten kan veie opptil 5 kg. Hos de små artene er det liten forskjell i størrelse mellom kjønnene, men hos de aller største artene kan hannen være 2–3 ganger større enn hunnen. Pelsfargen er gråbrun, enkelte arter kan være mer rødbrune og én art gyllenbrun. Enkelte arter har kvite og mørke striper på bakparten, og flere arter på Ny-Guinea har lengdestriper. Buken er kvit eller gråkvit. Artene i slekten Echymipera har kort og stiv pels, nesten piggete, noe som kan være opphavet til navnet piggrotte.
Øyne og ører er middels store, men øynene gir et godt nattsyn. Halen er halvlang og hos de fleste mindre enn halvparten av kroppslengden. Den er tynt besatt med hår. Snuten er lang og spiss. Spisspungdyr har fortenner og hjørnetenner i alle kjevehalvdeler, kinntennene (molarene) har fire knopper (se tenner – zoologi). Tennene er relativt spinkle. Luktesansen er svært velutviklet og viktig.
Frambeina er korte og sterke, bakbeina noe lenger. På framføttene er de tre midterste tærne velutviklede med kraftige klør, mens de ytterste tærne er redusert til korte stumper. På bakføttene er spesielt fjerde tå velutviklet med ei lang klo, mens femte tå er litt mindre og stortåa er sterkt redusert. Andre og tredje tå er små og delvis sammenvokste (syndactyli, som hos pungdyr i ordenen Diprotodontia), klørne på dem brukes til å stelle pelsen med.
Spisspungdyr leter etter føde, som insekter og meitemakk, på bakken. De graver typiske groper og roter med den lange snuten.
Spisspungdyrene lever i mange ulike habitater, fra tørre grassletter til krattskog og regnskog. Tidligere fantes de også i ørkener. Enkelte arter er mer habitat-spesialister enn andre, men dette følger ikke slektene slik det gjerne er blitt beskrevet tidligere.
Alle artene lever på bakken. De stikker ofte snuten i bakken og graver karakteristiske groper med frambeina. Luktesansen er svært viktig for å finne føde.
Spisspungdyrene er altetende. Virvelløse dyr, som insekter og meitemark, er viktig føde. De spiser også planter, frukt, frø og sopp, dessuten til en viss grad små virveldyr, som frosk, øgler, småfugler og små mus. Dietten varierer sesongmessig.
Når spisspungdyrene beveger seg sakte, flytter de bakbeina parallelt framover, i hurtigere gange flytter de bakbeina vekselvis, mens i raske sprang flyttes bakbeina igjen parallelt. Større arter kan gjøre sprang på to meter. Spisspungdyr kan også stå på bakbeina. De bygger seg et reir under tett vegetasjon, noen i et lite hull i bakken.
Spisspungdyrene kommuniserer med lyder, men viktigere er luktesansen. Alle studerte arter har duftkjertler bak ørene. Denne duften gnis gjerne mot marken når to dyr møtes. De har også duftkjertler andre steder på kroppen. Lort brukes kanskje også til å markere territoriet med.
De arter som er studert, er for det meste nattaktive og lever alene (mødre med sine unger). Møter kan resultere i hissig slåssing som gir skader; de både biter, klorer og sparker hverandre. Etter at et dominanshierarki er etablert, ignorerer de som oftest hverandre.
Ungene fødes etter en svært kort drektighetstid, kun 12,5 dager hos noen arter. De er likevel mer velutviklet enn hos andre pungdyr, fordi de har en mer effektiv forbindelse mellom mor og foster i livmoren. Ved fødselen veier 0,2–0,4 gram. Det kan være inntil åtte unger i kullet, som regel 2–3.
Pungen har åpningen vendt bakover. Melken er mer konsentrert enn hos andre pungdyr, slik at ungene utvikler seg raskt. Ungene avvennes fra melk to måneder gamle. Hos noen arter forlater moren ungene i et reir når de er for store for pungen. Ungene kan fortsette å følge moren en kort stund etter avvenning og tigger gjerne mat fra henne. Oftere sprer de seg straks etter at de er avvent.
Spisspungdyr blir kjønnsmodne 3–6 måneder gamle og har en høy formeringstakt sammenlignet med de fleste andre pungdyr. Dette gjør at klarer seg bedre i habitater som er påvirket og endret enn mange andre pungdyr. Det er imidlertid høy dødelighet etter at ungene er avvent og må klare seg selv.
Spisspungdyr finnes i Australia (inkludert Tasmania, 6 arter), på Ny-Guinea og noen mindre øyer rundt Ny-Guinea (12 arter). De fleste artene lever enten i Australia eller på Ny-Guinea, men to arter lever begge steder. Urbefolkningen utnyttet og utnytter dem fortsatt til mat. Enkelte arter ble flyttet til nye øyer av folk.
Den europeiske innvandringen til disse landene fikk store konsekvenser for spisspungdyrene, som for de fleste pungdyr. Innførte arter, jordbruk, beitedyr og ødeleggelse av habitater har redusert deres utbredelse og forekomst. Spisspungdyr var blant de mange endemiske pungdyrene som stod på listen over pest-arter, selv om det er uklart hvilken skade de kan ha gjort. Millioner på millioner av pungdyr ble drept i Australia under «the Marsupial Destruction Bill».
Innførte rovdyr som rødrev, hunder og katter, er i dag en stor trussel. Katter sprer også parasitten Toxoplasma gondii, som gir sykdommen toksoplasmose. Habitatødeleggelse er fortsatt en stor trussel, ikke minst på Ny-Guinea. Forfølgelse (jakt) og utilsiktet forgiftning fra gift brukt i landbruket er andre trusler. Spisspungdyr kan bære ulike parasitter som sprer sykdommer, og dette kan bidra til at de fortsatt har et dårlig rykte.
Flere arter har i dag en svært begrenset utbredelse. Én art som tidligere fantes over store ørkenområder er nå nesten helt forsvunnet. Mange arter er fortsatt nesten ikke studert, særlig de som lever på Ny-Guinea. I Australia er én art, Perameles eremiana, utdødd (EX). Det siste dyret ble samlet inn i 1943, men arten skal være sett fram til 1960-årene. Én art er ført opp i hver av kategoriene truet (EN), sårbar (VU) og nær truet (NT). På Ny-Guinea står tre arter oppført som truet av utryddelse (EN), men kunnskapen om mange andre er mangelfull. I Australia blir flere arter framavlet i fangenskap og satt ut på rovdyrfrie øyer.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.