språk

Det er svært vanlig med visse variasjoner innenfor alle språk. Variasjonen kan være geografisk betinget og gi forskjellige dialekter, forstått som systematiske variasjoner i lydsystem, grammatikk og/eller ordforråd innenfor et geografisk område. Språkvariasjon kan også være sosialt betinget og variere med for eksempel klasse, kjønn, yrkesbakgrunn og grad av formalitet.

Slik variasjon gjør at det ikke er lett å definere et språk som et sett språkregler på rent lingvistisk grunnlag. Det er ofte umulig å trekke grensen mellom hva som skal kalles et eget språk, og hva som skal kalles dialekter av samme språk. Innbyrdes forståelighet er ett kriterium, men det lar seg ikke like godt anvende i alle tilfeller.

Norsk, dansk og svensk er stort sett innbyrdes forståelige, og fra et lingvistisk synspunkt kunne de kalles for ett språk. Men av politiske grunner er dette dialektområdet blitt delt i tre, og derfor er det vanlig å regne dem som tre forskjellige språk. De har da også fått hver sin skriftspråklige standard (norsk har to) som befester skillet.

En tilsvarende gradvis dialektovergang finner vi i det tyskspråklige området fra Sveits i sør til Nederland i nord, der de nordtyske dialektene på mange måter har mer til felles med de nederlandske dialektene enn med de sørtyske. Allikevel regnes nederlandsk som ett språk og tysk som et annet.

Videre skiller de fleste språksamfunn mellom dagligspråk og mer høytidelig språk, som går på at det benyttes ulik stil og register i tale og skrift.

Mens det i Europa er nokså vanlig at et språk har sterk tilknytning til en nasjon, er dette ikke den vanlige situasjonen ellers i verden. Flerspråklighet, altså det at flere språk brukes side om side i et språksamfunn, ofte med litt varierende og spesialiserte funksjoner, er på verdensbasis den normale situasjonen.

Anslagene over hvor mange språk det finnes i verden i dag, varierer mellom rundt 6000 og 7500, blant annet på grunn av problemene med å definere skillet mellom språk og dialekter. Det toneangivende registeret og forskningsprosjektet Ethnologue opererer per 2013 med tallet 7105.

Imidlertid er fordelingen mellom språkene på verdensbasis svært ujevn. Nesten halvparten av jordens befolkning benytter de fem vanligste språkene i verden (mandarin-kinesisk, spansk, engelsk, hindi og arabisk) som morsmål. Utvider man antallet til 100 språk, dekker de bruken til om lag 95 prosent av dagens mennesker.

Områdene med flest forskjellige språk er stillehavsområdet og Asia med om lag 3000 og Afrika med 1900 språk. Bare i Papua Ny-Guinea er det rundt 850 ulike språk. En god del av disse språkene har bare noen få talere igjen og er i ferd med å dø ut. Det samme gjelder en rekke språk blant urfolk i både Nord- og Sør-Amerika. Dette er oftest et resultat av at de store språkene sprer seg på bekostning av de små gjennom sterk kulturell, økonomisk og sosial påvirkning. Man antar at omkring halvparten av dagens språk vil dø ut i løpet av neste generasjon.

I alle språk kan man skjelne mellom det språklige uttrykket som kan høres eller sees, og den betydningen som meddeles gjennom uttrykket. De minste uttrykksdelene av ytringer, som i talte språk er lyder, i døves tegnspråk håndbevegelser, har ikke hver for seg noen betydning, men de bygger opp større enheter, ord/tegn og setninger som har betydninger.

Ord og tegn i språk er abstrakte symboler, og forholdet mellom det enkelte uttrykket og dets betydning er tilfeldig. Det ser vi blant annet av at samme betydning kan ha helt forskjellig uttrykk i ulike språk: den betydningen som har uttrykket bok på norsk, heter livre på fransk, hon på japansk og kirja på finsk. Men i hvert enkelt språk er dette forholdet fast (selv om betydning ofte forandres over tid) eller konvensjonelt bestemt.

Alle barn med normal språkutvikling tilegner seg språk på samme måte over hele verden. Dette er relativt uavhengig av intelligens og hvor mye formell instruksjon barna får, og skjer i løpet av noen få år. Dette kalles førstespråkstilegnelse.

På spedbarnstrinnet legges grunnlaget for turtaking og samtalestruktur, og allerede i den tidlige spedbarnsbablingen finner det sted en utvelgelse av lyder som svarer til fonemene i voksenspråket.

De første ordene kommer vanligvis i bruk i ettårsalderen og peker gjerne på mennesker, konkrete ting eller aktiviteter. Når barnet er rundt halvannet til to år, finner vi ofte en eksplosiv økning i ordforrådet, og kort etter begynner ord å bli satt sammen til to-ords ytringer.

Det passive ordforrådet, altså hva barnet forstår, vil lenge være mange ganger så stort som det aktive ordforrådet, altså hva barnet er i stand til å si. Den grammatiske utviklingen skjer gradvis, og ved tre–fireårsalderen er vanligvis de grunnleggende språklige strukturene etablert.

I løpet av utviklingen gjør barn «feil», det vil si at de bruker former og konstruksjoner som ikke forekommer hos voksne. Typiske feil er for eksempel svak bøyning av sterke verb og, noe mindre utbredt, sterk bøyning av svake. Dette viser tydelig at barn ikke bare gjentar det de hører, men at de oppdager språkets regelmessigheter og selv gjenskaper språket etter de reglene og mønstrene de har oppdaget.

Det språklige utviklingstempoet varierer fra barn til barn, uten at dette trenger å føre til forskjeller på senere alderstrinn. De enkelte fasene i utviklingsforløpet er stort sett de samme og like fra det ene språket til det andre. Dette har fått mange forskere til å hevde at evnen til å lære språk er biologisk bestemt. Hvorvidt denne språkevnen er spesifikt språklig, eller om den er en integrert del av barns generelle kognitive utrustning, diskuteres fremdeles, men det er allmenn enighet om at menneskene har medfødte forutsetninger for å lære seg språk, og at de vil lære seg det eller de språkene de er omgitt av i oppveksten.

Det er generelt tre forskjellige måter å klassifisere språk på: genetisk, språkgeografisk og typologisk.

En genetisk klassifisering tar utgangspunkt i at likheter mellom språk kan tilskrives at de har et felles opphav. Når man skal etablere slektskap mellom språk, forsøker man å finne frem til de fellestrekkene som ikke skyldes lån eller språkkontakt. Gjennom nøyaktige, metodiske sammenligninger (sammenlignende språkvitenskap) forsøker man å gruppere språk i språkfamilier, altså grupper av språk som er utviklet fra et felles grunnspråk. Man tar da utgangspunkt i trekk ved språkets lydsystem, grammatikk og grunnleggende vokabular fordi det i disse trekkene er mindre sannsynlig med direkte innlån fra andre språk.

Termen språkfamilie brukes særlig om de største gruppene som lar seg påvise, for eksempel den indoeuropeiske språkfamilien, den uralske språkfamilien og den austronesiske språkfamilien. Mindre grupper av språk som hører nøyere sammen innenfor en språkfamilie, kalles gjerne en gren. For eksempel er germanske språk, romanske språk og slaviske språk tre grener innenfor indoeuropeisk.

Genetisk språkslektskap er ikke alltid like lett å påvise, spesielt der det ikke finnes eldre skriftlige kilder, og i språksamfunn der flere språk brukes side om side (som blant annet er vanlig i Afrika og Oseania). Det finnes flere språk som ikke med sikkerhet kan knyttes til noen språkfamilie, for eksempel japansk og koreansk i Øst-Asia og baskisk i Vest-Europa.

En språkgeografisk klassifisering er i en viss forstand det motsatte av en genetisk klassifisering fordi den baserer seg på slike likheter mellom språk som nettopp er resultat av lån og geografisk kontakt mellom språk. I språkgeografien tar man for seg enkelte språklige fenomener eller trekk og ser på hvilken måte disse sprer seg på tvers av dialekt- og språkgrenser. Man kan tegne en linje, en isogloss, rundt spredningen til hvert enkelt språktrekk, og i den grad flere isoglosser faller sammen med hverandre, kan en slik bunt av isoglosser sies å definere et språkområde.

Et vanlig eksempel på et slikt språkområde er Balkan, der gresk, albansk, bulgarsk og rumensk gjennom utviklingen er kommet til å dele mange språktrekk som ikke har sin årsak i felles genetisk opprinnelse. Et annet slikt område finner vi i Øst-Asia, dekket av Kina, Laos, Thailand, Vietnam og Kambodsja. Språkene i dette området hører til flere ulike språkfamilier, men har spesielt gjennom den sterke påvirkningen fra kinesisk utviklet mange felles strukturelle trekk.

En typologisk klassifisering vil si å gruppere språk sammen etter strukturelle fellestrekk. Den tar utgangspunkt i at det finnes grunnleggende universelle likheter mellom språk som verken skyldes genetisk slektskap eller språkkontakt. Dermed må likhetene være basert på et stort antall språk fra et vidt spekter av språkfamilier og språkområder. Slik er en typologisk klassifisering uavhengig av begge de ovenstående klassifiseringsmåtene.

Genetisk beslektede språk kan utvikle svært forskjellige strukturelle trekk. Selv så nært beslektede språk som islandsk og norsk er typologisk sett ganske ulike, fordi norsk gjennom den historiske utviklingen har mistet en god del av bøyningene (for eksempel person- og tallbøyning ved verb og kasusbøyning ved substantiver) som islandsk har beholdt.

Flere typologiske inndelingsmåter er basert på hvordan ordene er oppbygd, altså deres morfologiske struktur. Én av disse klassifiserer etter hvor mye morfologi (avledning og bøyning) ordene har, og deler språkene inn langs en skala i isolerende språk (med ingen eller svært lite morfologi, som kinesisk og vietnamesisk), svakt syntetiske språk (med lite morfologi, som norsk og engelsk), sterkt syntetiske språk (med mer morfologi, som islandsk, russisk, italiensk) og polysyntetiske språk (med svært mye avledninger og bøyninger, som eskimoisk).

En annen tar for seg måten de morfologiske elementene er satt sammen på. Denne klassifiseringen gjelder da bare språk som ikke er isolerende. Språk der avlednings- og bøyningselementer er lette å identifisere og klart atskilt fra roten, kalles for agglutinerende språk (for eksempel tyrkisk), mens språk der de morfologiske elementene i større grad smelter sammen, kalles flekterende eller fusjonerende (for eksempel latin eller russisk). Svært mange språk er ikke helt enhetlige i den morfologiske typologien, slik at de kan ha både agglutinerende og flekterende trekk. Norsk har for eksempel både kast-et og satt som fortidsformer av verb.

Andre typologiske inndelinger er syntaktisk basert. En av disse er såkalt ordstillingstypologi, der språk deles inn i grupper etter hva som er den vanligste rekkefølgen av subjekt (S), verbal (V) og objekt (O). Norsk og engelsk er SVO-språk, latin og tyrkisk (og tysk i bisetninger) er SOV-språk, irsk og arabisk er VSO-språk. Man har også funnet sammenhenger mellom disse ordstillingstrekkene og rekkefølgen på andre elementer. For eksempel har språk med verbalet til slutt i setningen vanligvis postposisjoner, og adjektivet står før substantivet, mens språk med verbalet først vanligvis har preposisjoner, og adjektivet står etter substantivet.

Verdens mest utbredte språk med tilnærmet angivelse (i millioner) av hvor mange som snakker dem totalt, mens tallene i parentes viser antall morsmålstalere (alle tall fra Ethnologue, 2024):

• språkvitenskap
• førstespråktilegnelse

• Internasjonale språkkoder
• The World Atlas of Language Structures
• Campbell (1995): Concise compendium of the world's languages (Internet Archive)

• Kristian Emil Kristoffersen, Hanne Gram Simonsen og Andreas Sveen: Språk: en grunnbok. Oslo: Universitetsforlaget, 2005.
• Noam Chomsky: Det medfødte språket: et kapittel i den rasjonelle tenkningens historie. Oslo: Cappelen Damm, 2017.
• Noam Chomsky: Knowledge of Language. New York: Praeger, 1986.
• Jan Terje Faarlund: Revolusjon i lingvistikken. Oslo: Det Norske Samlaget, 2005.
• Marc D. Hauser, Noam Chomsky, W. T. Fitch. The faculty of language: what is it, who has it, and how did it evolve. Science 298 (2002), 1569-1579.
• Næss, Åshild: Global grammatikk: språktypologi for norsklærere. Oslo: Gyldendal, 2019.
• Steven Pinker: The Language Instinct. The New Science of Language and Mind. London: Allen Lane, 1994.
• Michael Tomasello: Constructing a Language, Cambridge, Mass: Harvard UP, 2003.
• Fredrick Newmeyer: Language form and language function, Cambridge, Mass: MIT Press, 1998
• Helene Uri: Hva er språk. Oslo: Universitetsforlaget, 2004.