Napoleon 1. Bonaparte

Bonaparte ble født i Ajaccio på Korsika som sønn av Carlo Bonaparte og Letizia Bonaparte, født Ramolino. Som svært ung fikk han i 1779 friplass ved kadettskolen i Brienne. I 1784 begynte han på krigsskolen i Paris, og i 1785 var han løytnant i artilleriet.

Bonaparte var først korsikansk patriot. Senere kom han i strid med lederen av selvstendighetspartiet, Pasquale Paoli, og han og hans brødre ble ivrige jakobinere. I 1793 måtte familien forlate Korsika.

Etter den franske revolusjon gjorde Bonaparte rask karriere i revolusjonsarmeen. I februar 1794 ble han brigadegeneral etter å ha utmerket seg ved beleiringen av Toulon. Han kom i kontakt med broren til Maximilien Robespierre som på dette tidspunktet var revolusjonens fremste leder. Etter brødrene Robespierres fall i juli 1794, falt Napoleon i unåde og var en tid uten stilling. Han ble imidlertid oppdaget av tidens ledende politiker, grev Paul Jean François Barras, som kunne bruke den unge jakobinergeneralen til å bekjempe monarkistene, og i oktober slo han ned en monarkistisk oppstand i Paris.

I mars 1796 ble Napoleon gift med Joséphine de Beauharnais, som hadde gode forbindelser. I april samme år overtok han kommandoen over den franske armeen som skulle angripe østerrikerne i Nord-Italia. I slutten av april rykket han over grensen til Piemonte, som kort tid etter ble tvunget til å slutte fred. Deretter beseiret han østerrikerne i en rekke slag, og i oktober 1797 sluttet Østerrike fred i Campo Formio og avstod blant annet Lombardia.

Bonaparte fikk et stort navn, og direktoriet, som satt med den utøvende makten i Frankrike, ble engstelig over hans popularitet. De gikk derfor med på hans forslag om at han skulle lede en militær ekspedisjon til Egypt. Napoleon ville, som Aleksander den store, erobre Orienten og beseire Storbritannia i India.

I mai 1798 seilte han fra Toulon med 35 000 mann. På veien besatte han Malta, som tilhørte Johannitterordenen. 1. juli landet han ved Alexandria. Han slo mamelukkene ved pyramidene, men like etter ødela den britiske flåten den franske ved Abukir.

Bonaparte hadde med seg franske arkeologer og andre vitenskapsmenn, og han la grunnen til en sterk, kulturell fransk innflytelse i Egypt. Han forsøkte også å modernisere landets administrasjon. Tyrkia hadde erklært krig, og Bonaparte rykket inn i Syria, hvor han ble stanset ved festningen Acre av pest og av den britiske flåten.

Han måtte trekke seg tilbake til Egypt, og her beseiret han en tyrkisk armé som var landsatt ved Abukir.

Nå fikk Bonaparte melding om at blant annet Storbritannia, Østerrike og Russland hadde dannet en koalisjon mot Frankrike (andre koalisjon). Napoleon dro derfor tilbake til Paris.

9.–10. november (18.–19. brumaire) 1799 foretok han et statskupp. «De yngres råd» ble jaget fra hverandre av soldater. Direktoriet var upopulært, og flertallet i befolkningen hilste kuppet med glede. Det ble opprettet et «konsulat» med tre konsuler. Bonaparte fikk som «førstekonsul» praktisk talt diktatorisk makt.

I 1804 lot han seg etter en folkeavstemning utrope til «franskmennenes keiser» (empereur des Français) under navnet Napoleon 1., og 2. desember samme år satte han kronen på Joséphines hode og en laurbærkrans av sølv på sitt eget i Notre-Dame. Han lot seg også utrope til konge av Italia.

Med brumaire-kuppet og keiserkroningen var den franske revolusjon definitivt over. Napoleon styrte eneveldig, uten noen gang å ta avstand fra de revolusjonære idealene. Han opprettet en ny adel og skaffet seg et stort hoff med sentrum i Tuileriene. Den rojalistiske opposisjonen ble hensynsløst slått ned. Hans makt bygde først og fremst på hæren. Han fremmet handel og den begynnende industrien, og gjorde mye for å bedre kommunikasjonene.

Hans forfatningsreformer, som for en stor del fortsatt står ved lag, innebar en sentralisering av styret, en oppdeling av landet i departementer (fylker) som ble styrt av sentralt utnevnte prefekter, og en sanering av finans- og bankvesenet. Den revolusjonære lovgivningen ble fullført i 1804 gjennom Code Civil (også kalt Code Napoléon), der likhet for loven og privat eiendomsrett var bærende elementer. Dommerne ble uavsettelige embetsmenn.

Konkordatet i 1801 var en overenskomst (konkordat) med pave Pius 7. der Den katolske kirke fikk en ny plass i det franske samfunnet etter de religiøse stridighetene under revolusjonen.

I årene 1800–1807 gjennomførte Napoleon en rekke vellykkede felttog mot nabolandene, og gjennom dyktig diplomati hadde han også skaffet seg allierte mot britene. Konflikten dreide seg dels om maktbalansen i Europa, og dels om kontroll med den voksende handelen. Etter franskmennenes nederlag ved Trafalgar i 1805 var Storbritannia den ledende makten til sjøs, mens franskmennene i en rekke slag (Austerlitz i 1805, Jena i 1806 og Auerstedt i 1806) sikret seg herredømme på kontinentet.

Etter freden i Tilsit (i dag Sovjetsk) i 1807 stod Napoleon som den fryktede leder av den sterkeste stat på kontinentet. Han utnevnte sine slektninger til konger og fyrster og drømte om å sikre Frankrike og seg selv en lederrolle i verden. Men i de landene han kontrollerte, vakte det uro og strid.

Fra 1808 var det opprør i Spania, som varte helt til 1814. Britene støttet den geriljaen spanjolene hadde startet, og i 1809 startet Østerrike en ny krig (femte koalisjon). Napoleon vant også denne krigen gjennom flere blodige slag. I 1809 ble han skilt fra Joséphine for neste år å kunne gifte seg med Marie-Louise, den østerrikske keiserens datter. I 1811 fødte hun sønnen Napoleon (2).

Napoleon forsøkte å ramme Storbritannia gjennom fastlandssperringen, en blokade som ble mislykket. Samtidig ble forholdet til tsaren stadig dårligere. I juni 1812 gikk Napoleon til krig mot Russland, og han ledet selv angrepet i spissen for en hær på rundt 600 000 soldater, med blant annet østerrikere og prøyssere. De russiske soldatene var dyktige til å forsvare seg, og ved stadig å unngå slag bevarte de sine styrker godt.

I september nådde Napoleon Moskva, men da vinteren satte inn og forsyningstjenesten sviktet, kunne ikke de franske generalene bli i Moskva. Deler av byen var ødelagt, tsaren avviste alle fredstilbud, og 19. oktober måtte Napoleon begynne tilbaketoget. Det ble en grusom retrett, i kulde og snø, med mangel på mat, medisin og klær, stadig angrepet av fienden. Av armeen på 600 000 vendte bare om lag 10 000 tilbake.

Det katastrofale felttoget til Russland var begynnelsen på slutten for Napoleons makt. Motstanderne samlet seg i den såkalte sjette koalisjon. Preussen og Sverige erklærte seg enig med britene og russerne i at Napoleon måtte gis et avgjørende nederlag. I august 1813 sluttet også Østerrike seg til koalisjonen, og Napoleon led et alvorlig militært nederlag ved Leipzig i oktober samme år. Han måtte nå trekke seg tilbake til Frankrike, og klarte på mesterlig vis å holde angriperne borte vinteren 1813–1814.

• Les mer om Napoleonskrigene

Det franske folk var nå blitt lei av krigene til Napoleon, og ønsket å stanse blodsutgytelsene. 31. mars 1814 kapitulerte Paris, 2. april erklærte senatet Napoleon for avsatt, og 7. april måtte han undertegne sin tronfrasigelse i slottet Fontainebleau. To uker senere tok han avskjed med garden og reiste til Elba, som seierherrene hadde overlatt til ham. Der fortalte hans venner ham snart etter at det var misnøye med det nye regimet i Frankrike.

1. mars 1815 gikk han i land i Sør-Frankrike med 1500 mann. De soldatene som ble sendt mot ham, sluttet seg med begeistring til ham, og 20. mars rykket han inn i Paris uten å ha møtt motstand. Han utstedte en ny, mer liberal forfatning, men stod på ny overfor en koalisjon av alle Europas andre stormakter. Han fikk samlet en ny hær på 125 000 mann som rykket inn i Belgia. 18. juni led han et avgjørende nederlag ved Waterloo mot britene under Wellington og prøysserne under Gebhard Leberecht von Blücher.

22. juni abdiserte Napoleon etter «de hundre dagene», nesten 46 år gammel. 9. juli måtte han gå om bord i en britisk krysser. Han ble deportert til St. Helena, en liten fjelløy langt sør i Atlanterhavet. Her dikterte han sine memoarer, hvor han fremstiller seg som revolusjonens sønn og frihetens forkjemper. Han døde av magekreft 5. mai 1821.

I 1840 ble kisten hans ført til Paris og bisatt i Invalidedomen.

Få personer har dominert og fascinert sin samtid og ettertid så mye som Napoleon. Oppfatningene av ham er også svært ulike. Sikkert er det at han hadde en veldig arbeidskapasitet, en sjelden evne til å fastholde enkeltheter og samtidig beholde oversikten, en enestående evne til konsentrasjon og en konkret, skapende fantasi.

Som feltherre hadde han uvanlige evner, både strategisk og som inspirator for soldatene. Hans innerste drivkraft var utvilsomt hans vilje til å herske, og han forstod også å påtvinge andre sin vilje. Han innførte Code Civil (Code Napoléon) i mange land, for eksempel Italia og statene lengst vest i Tyskland, og hans styre kunne på mange måter virke «progressivt». Politikken hans viste imidlertid tydelig at han ville utnytte de erobrede landene til fordel for Frankrike. Napoleon hadde ikke noen forståelse for de nasjonale bevegelsene. Sosialt sett var han borgerskapets keiser for så vidt som han opprettholdt og forsvarte revolusjonens sosiale resultater. Men samtidig var han autoritær, og han hadde ingen sympati for åndelig og politisk frihet. Hans reformer gjorde ugjenkallelig slutt på det førrevolusjonære regimet, men samtidig ble hans nederlag slutten på Frankrikes storhetstid.

Spesielt i Frankrike er det et utall legender om Napoleon. Det er trykt flere samlinger av Napoleons brev, og litteraturen om ham er mer omfattende enn om kanskje noen annen historisk person.

Det finnes mange kjente billedlige fremstillinger av Napoleon. Blant de mest kjente er Jacques-Louis Davids portretter (David var keiserens hoffmaler fra 1804): Napoleon til hest på St. Gotthard (1800, slottet i Berlin), Napoleons kroning (1805–1807, Louvre) og Utdeling av ørnene (1810, Versailles).

• Napoleonstiden i Frankrikes historie
• Napoleonskrigene
• Norge under napoleonskrigene
• Bonaparte (slektsoversikt)

• Mykland, Knut (1985): Revolusjonstid og Napoleonstid (bind 13 i Cappelens Verdenshistorie)
• Tønnesson, Kåre (1985): To revolusjoner (bind 10 i Aschehougs Verdenshistorie)
• Lindqvist, Herman (2005): Napoleon
• Zamoyski, Adam (2007): 1812 – Napoleons russiske tragedie