Hopp til innhold

Allen Welsh Dulles

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Allen Dulles»)
Allen Welsh Dulles
Født7. apr. 1893[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Watertown
Død29. jan. 1969[1][5][2][3]Rediger på Wikidata (75 år)
Georgetown
BeskjeftigelseAdvokat, diplomat, politiker, etterretningsoffiser Rediger på Wikidata
Embete
  • CIAs direktør (1953–1961)
  • board of directors member
  • O.S.S. station chief in Switzerland Rediger på Wikidata
Utdannet vedPrinceton University
George Washington University
Phillips Exeter Academy
EktefelleClover Todd Dulles
FarAllen Macy Dulles
MorEdith Foster
SøskenJohn Foster Dulles
BarnAllen Macy Dulles
PartiDet demokratiske parti
Det republikanske parti
NasjonalitetUSA
GravlagtGreen Mount Cemetery
UtmerkelserSankt-Georgs-Medaille

Allen Welsh Dulles (født 23. april 1893 i Watertown i New York i USA, død 29. januar 1969 i Washington D.C.) var en amerikansk jurist og etterretningssjef. Mellom 1953 og 1961 var han sjef for CIA. I 1963 var han med i Warrenkommisjonen som hadde til oppdrag å utrede mordet på John F. Kennedy.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Allen Walsh Dulles kom fra en diplomatfamilie. Han var et av fem barn til den presbyterianske pastor Allen Macy Dulles og hans hustru Edith (neé Foster) Dulles. Han var fem år yngre enn sin bror John Foster Dulles, som ble president Dwight D. Eisenhowers statssekretær (utenriksminister) og forman og seniorpartner hos Sullivan & Cromwell, og to år eldre enn sin søster, diplomaten Eleanor Lansing Dulles. Hans morfar, John W. Foster, var statssekretær under Benjamin Harrison, mens hans onkel ved ekteskap, Robert Lansing var statssekretær under Woodrow Wilson.[6]

Etter sine studier virket han allerede fra 1916 for USA i den amerikanske ambassade i Wien og senere i Bern.

Etter første verdenskrig (1914-1918) arbeidet han først sammen med sin bror John Foster Dulles som rådgiver for deres onkel Robert Lansing som i egenskap av amerikansk utenrikspolitiker deltok i forhandlingene som munnet ut i Versaillestraktaten. I diplomatkretser der sirkulerte Sions vises protokoller, nettopp introdusert for de diplomatiske miljøer. Dulles klarte i 1921 i sin tid ved ambassaden i Konstantinopel sammen med journalisten Philip Graves, å avsløre dokumentet som en forfalskning.

I 1926 avslo han å bli utnevnt til amerikansk ambassadør i Beijing og gikk ut av den diplomatiske tjeneste.

Dulles engasjerte seg sammen med broren John Foster Dulles som advokat i selskapet Sullivan & Cromwell, som spesialiserte seg på utenlandsforretninger, og som ikke bare assisterte sine klienter med juridisk arbeid, men også bedrev lobby-arbeid og til tider Public Relations-iscenesettelser. For å øke interessen for å investere såkalte i Heidelberg-bonds og dermed gjenoppbyggingen i Tyskland, inspirerte man til en mer tyskvennlig stemning med å gå oppsatt tyske operetter i USA.[trenger referanse] Sullivan & Cromwell representerte både amerikanske så vel som tyske og andre europeiske selskaper. Blant dem var Rockefeller-familiens Chase Bank, Ford, ITT, SKF, I.G. Farben, Belgische Nationalbank, byggerne av Panamakanalen, og United Fruit Company som kontrollerte mellomamerikansk landbruk.

Sullivan & Cromwell var også i det skjulte selv eier av i mange selskaper, og bedrev politisk lobbyvirksomhet. John Foster Dulles ble etterhvert direktør for Sullivan & Cromwell, og fungerte som amerikansk generalrepresentant i datidens største kjemikonsern i hele verden, I.G. Farben.

Allen Dulles, som mellom verdenskrigene gjorde forretninger med den tyske riksbanksjefen Hjalmar Schacht, representerte i 1936 også Prescott Bush i hans forretninger med Det tyske rike. Dulles hadde etter et besøk i Tyskland i 1933 vendt tilbake med manglende begeistring for Adolf Hitler. Men som forretningsadvokat engasjerte han seg for tyske interesser. Brødrene Dulles gikk i offentligheten inn for at USA ikke skulle gå inn i krigen, frem til angrepet på Pearl Harbor gjorde at et slikt standpunkt ikke lenger kunne være aktuelt.

OSS (Office of Strategic Services)

[rediger | rediger kilde]

Fra 1942 til 1945 vendte Dulles under andre verdenskrig tilbake til hæren, og ble hentet inn av sjefen for OSS, general William Joseph Donovan, som direktør for Office of Strategic Services (OSS) i Europa, med base i Bern (agentkode 110). Han dekke var rollen som assistent for den amerikanske ambassadør i Sveits.

Dulles' virke overfor tyskerne var å uteske deres planer og kapasiteter. Her ble han hjulpet av informasjon gitt til ham av Fritz Kolbe, en tysk diplomat som var motstander av nazistene. Kolbe gjorde tilgengelig hemmelige dokumenter angående tysk spionaktivitet og tegninger for jetjageren Messerschmitt Me 262.

Den mest oppsiktsvekkende spioninformasjonen var det som ifølge Bergierdossieret Dulles klarte å overbringe Washington av uttømmende beskrivelser av det tyske V1- og V2-rakettprogrammet. Dette muliggjorde de alliertes treffsikre bombing som delvis ødela forskningssenteret ved Peenemünde, og var et tilbakeslag for nazistenes leting etter masseødeleggelsesvåpen.

I januar 1945 møtte Dulles Edda Ciano i Sveits og fikk, etter avtaler med henne, mikrofilmet ektemannen Galeazzo Cianos hemmelige dagbøker. [7]

Allen Dulles var en av hovedaktørene i forhandlingene initiert av Max Waibel (Operasjon Sunrise) (Alba) med Eugen Dollmann,[8] og de tyske styrkers kapitulasjon i Nord-Italia.[9] Avtalen ble undertegnet med SS-general Karl Wolff. De skatter fra Uffizi i Firenze som var tatt av nazistene, ble umiddelbart gjenfunnet; Ferruccio Parri og andre av Gestapos fanger ble overlevert til den amerikanske hærs folk i Sveits, i god behold, i mars 1945. Tyskernes definitive Italia-kapitulasjon ble undertegnet den 29. april 1945, i Caserta. For forhandlingene om separatovergivelsen av de tyske styrker i Italia ble Dulles dekorert av president Truman den 18. juli 1946.

Etter krigsslutt: I november 1945 startet Operation Paperclip, som gikk ut på søk og rekruttering av eks-nazistiske spesialister, omtrent 2000 tyske forskere og teknikere og deres familier, mellom 1945 og begynnelsen av femtitallet. Målet samtidig var å vanskeliggjøre og hindre at Sovjetunionen skaffet seg viktige informasjoner om de vitenskapelige fremskritt som var blitt gjort av Nazi-Tyskland. President Harry Truman godkjente operasjonen så lenge forskerne ikke var «alt for» nazistiske. Når det gjaldt nazistiske krigsforbrytere,[10][11] som Klaus Barbie og Robert Jan Verbelen,[12] ble deres CV-er «retusjert» av Counter Intelligence Corps' hemmelige tjeneste, som festet en binders på aktene på en måte som gjorde dem gjenkjennelige (derav navnet på operasjonen). Dulles hjalp Reinhard Gehlen, sjef for den tyske militære hemmelige tjeneste rettet mot Sovjetunionen, med å rømme til USA med 52 esker fulle av dossierer og dokumenter som han hadde samlet i løpet av de mange årene han organiserte nazistenes spionasje mot Sovjetunionen, og mot italienske kommunister og franskmenn i Russland.

Dulles var sjef for Central Intelligence Agency (CIA) tidlig under den kalde krigen. Blant de operasjoner som fant sted under hans styre var Operation Ajax. statskuppet i Guatemala i 1954, Lockheed U-2-luftfotograferingsprogrammet over Sovjetunionen, og invasjonen i Grisebukta på Cuba.

Etter drapet på John F. Kennedy var Dulles ett av medlemmene av Warrenkommisjonen som undersøkte dets omstendigheter og mulige forgreninger.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Allen W. Dulles, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Allen-W-Dulles, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Munzinger Personen, oppført som Allen W. Dulles, Munzinger IBA 00000003803, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Proleksis Encyclopedia, Proleksis enciklopedija-ID 18727[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ GeneaStar, oppført som Allen Dulles, GeneaStar person-ID dullesa[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Dulles, Allen Welsh (07 April 1893–29 January 1969), author and third director of the Central Intelligence Agency (1953-1961), besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ «Allen Welsh Dulles – CIA director». CNN. 
  7. ^ Caccia ai diari di Ciano. Repubblica. Arkiv. 13. februar 2011.
  8. ^ Dossier Cia: spunta il nome di Dollmann, il nazista dai cento volti. Archivio storico Corriere della Sera, 29. april 2001, Ennio Caretto, s. 27.
  9. ^ Roma occupata 1943-1944. Itinerari, storia, immagini. Anthony Majanlahti, Amedeo Osti Guerrazzi. Il Saggiatore. 2010. p. 86.
  10. ^ {Why No One Could Find Mengele: Allen Dulles and the German SS. Peter Dale Scott.
  11. ^ Spooks in Blue.  [PDF]. Doug Henwood. The Threepenny Review. Berkeley, Cal. 23. Fall 1985.
  12. ^ (en) CIA and nazist war criminal and collaborator Arkivert 15. desember 2013 hos Wayback Machine. Arkivert 2013-12-15 hos Wayback Machine.  [PDF] FOIA. CIA 2007 declassified. Draft working paper. Chapter 11-21. pg.2-11.