Babylonsk kalender

Den babylonske kalender er den første virkelige kalenderen vi kjenner til. Babylonerne observerte himmellegemene metodisk, og kalenderen oppsto ca. 3 000 f.Kr., og var en lunisolar kalender. Det vil si at året hadde 12 måneomløp, opprinnelig med 30 dager i hver måned.

Senere ble dette endret til 12 måneder med 29 og 30 dager, og med en «skuddmåned» av og til, slik at kalenderen stemte med årstidene. Dette fordi et måneår er på kun 354 dager.

De mesopotamiske byene hadde lenge sine egne kalendere med forskjellige månedsnavn. Noen begynte året på våren, andre på høsten. En standardkalender ble innført i andre halvdel av 2. årtusen f.Kr. Beslutninger om rndring kalenderen var et viktig kongelig privilegium.

Dannelsen

Historien til mesopotamiske kalendere følger den kulturelle og politiske utviklingen i regionen. De eldste kalenderne i Mesopotamia dateres tilbake til tiden for byene Sumer, i det sørlige Mesopotamia, i løpet av perioden 3400−3000 f.Kr. Hver by hadde sin egen kalender som gjenspeiler lokale religiøse tradisjoner. Ved begynnelsen av det 2. årtusen f.Kr. skjer det i de sørlige delene en standardisering av kalenderen rundt tradisjonen til Nippur, den viktigste hellige byen Sumer, mens mangfoldet fortsatte i nord. Opprinnelsen til månedsnavnene virker mangfoldige, og gir inntrykk av en hybridkalender som er kunstig opprettet for politisk forening: noen hører til amorittene (Ayyaru, Elūlu, Abu(m), også Du' uzu/Tam(m) ūzu som har en sumerisk opprinnelse, måneden Dumuzi), i vestsemittisk land (Tašrītu, kanskje også Nisannu) og andre er tidligere attestert i Susa i Elam (Šabāṭu, Addaru), mens man kan anta en persisk opprinnelse for en tredje (Araḫsamnu). De religiøse høytidene var ikke lenger referanse for å navngi månedene (selv om Elūlu og Abu er opprinnelsen til høytidene). Den nye kalenderen er preget av tilstedeværelsen av to "begynnelser av året", i måneden Nisannu, hvis navn utvilsomt stammer fra det sumeriske uttrykket nesag som betyr "første", "førstefrukt", men også i måneden Tašrītu, hvis navn betyr "begynnelsen" på akkadisk. Kalenderen ble introdusert i nord, i Assyria, omkring 1100-tallet f.Kr., selv om den der eksisterer side om side med den lokale kalenderen. I Assur ble flere av månedene i standardkalenderen noen ganger erstattet av andre (spesielt noen av elamittisk opprinnelse). Den assyriske kalenderen har aldri vært enhetlig og stabilisert. Skuddmåneder ble lagt til etter den sjette eller tolvte måneden.

Denne kalenderen var i bruk i kileskrifttekster fra Babylonia inn i det 1. årtusen f.Kr. Den jødiske befolkningen i denne regionen adopterte den etterpå, og den har siden forblitt kalenderen til den jødiske tradisjonen (hebraisk kalender), mens den under antikken også fungerte som en modell for kalenderne til den arameiske befolkningen som kom til å språklig dominere Mesopotamia og hele det nære østen.

Styring av tiden

Organiseringen av kalenderen var en avgjørelse av overordnet betydning i sosialt og religiøst liv, den ble styrt av kongemakten, med støtte fra de religiøse elitene.

Navnene på månedene i kalenderen er helt tydelig gitt ved kongelige avgjørelser. Myndigheten ønsket kanskje å markere tid ved å innføre en ny festival, ellers standardisere kalenderen for å lette regjeringen av rike og markere sin autoritet. For eksempel, på begynnelsen av 1700-tallet f.Kr. i Mari, da arvingen Yasmah-Addu ble styrtet av Zimri-Lim, en etterkommer av en gamle kongelinjen til, ble den gamle kalenderen gjenopprettet, som medførte en forskyvning av det nye året (fra høst til vår), og en endring i beregningen av årene (fra et system med skuddmåneder til et system med regjerings).

Autoriteten er spesielt merkbar i bestemmelsene om skuddmåneder som var et kongelig privilegium, og kan forklare hvorfor perioder med ustabilitet er ledsaget av en forstyrrelse av kalenderen i forhold til solårets syklus.

Fyrstens andre privilegium var å bestemme navnet på årene, en viktig symbolsk handling. Det fantes flere måter å skille årene fra hverandre i Mesopotamia, enten ved å nummerere det fra et utgangspunkt (spesielt begynnelsen av en regjeringstid), eller ved å gi den navn etter en utnevnt høy tjenestemann. Fra tiden for byene i Sumer til amoritt-tiden ble navn på år gitt som forherligelse av kongens aktivitet: innsetting av kongen, militær seier, diplomatisk ekteskap, (gjen)konstruksjon av et tempel, storslått ofring til en gud, utnevnelse av en yppersteprest eller prestinne osv. Av praktiske årsaker gjaldt navnet ofte noe som hadde skjedd året før det som fikk navnet viste til.

Observasjoner

Kalenderne var basert på månefaser. De skulle begynne om kvelden når en ny voksende måne for første gang var synlig lavt i horisonten ved solnedgang, og varer til neste nymåne. Siden synligheten til nymånen på kvelden den tjueniende eller trettiende måned var uforutsigbar i det meste av Mesopotamias historie, var det nødvendig å observere himmelen, forutsatt tilstrekkelig sikt, for å vite når en måned sluttet og en ny startet. Metodene som ble brukt er bare kjent for Assyria på 700-tallet f.Kr. Der var det lærde ved hoffet som observerte kveldshimmelen som markerte begynnelsen av den trettiende dagen i måneden. Hvis månen dukket opp ble dagen "avvist" (turru), og ble den første i den påfølgende måned, måneden som da endte med 29 dager. Hvis månen derimot ikke ble observert, ble dagen "bekreftet" (kunnu) til å være den trettiende i måneden, og den nye måneden ville ikke begynne før neste kveld.

Astronomiske opptegnelser er kjent fra omkring 1800 f.Kr. Ansamlingen av astronomiske observasjoner hadde tillatt utviklingen av effektive prediktive metoder, spesielt ved bruk av matematiske modeller, noe som gjorde det mulig å forutsi på forhånd når nymånen ville dukke opp, og dermed begynnelsen av neste måned. Det er imidlertid ingen konkrete eksempler på bruk av denne metoden for å bestemme lengden på månedene på forhånd. Derfor hevder visse spesialister at observasjon forble den vanligste metoden, selv i sene perioder.

Solåret

Det mesopotamiske året (šattu) besto i prinsippet av 12 måneder. Et normalår, likt sammensatt av måneder på 29 og 30 dager, varer derfor i 354 dager. Årets lengde er basert på årstidenes syklus, eller solens, siden et tropisk år varer litt mindre enn 365 ¼ dager, og lengden i månemåneder som kommer nærmest det er 12. Årets begynnelse er fastsatt ved en av de to jevndøgnene, vanligvis våren, men også i flere tilfeller høsten. Ett år i den "ideelle" kalenderen med 30-dagers måneder, som ofte er vist i astronomiske tekster, er 360 dager, noe som burde forenkle beregninger (etter et prinsipp som er bevart i rentekvotering). Fra Hammurabis tid har man hatt en kalender hvis nyttår falt ved vårjevndøgn i måneden nisanu.

Skuddmåneder

Siden året på 12 månemåneder var litt kortere enn solåret, var det etter en viss tid et etterslep mellom de to, og begynnelsen av året skjedde tidligere i årstidenes syklus. Mesopotamierne hadde derfor tatt for vane å legge til mellomkalendermåneder til visse år for å tilpasse kalenderen til solåret. I lang tid ble dette gjort uregelmessig, tilsynelatende uten noe tidligere fast prinsipp (men tekstene forklarer aldri årsaken til en skuddmåned). I kongeriket Babylon på 1600-tallet f.Kr., under Ammi-ditanas regjeringstid, ble det derfor lagt til til en skuddmåned fire år på rad, noe som tyder på opphenting etter et betydelig avvik. Tillegg av en skuddmåned kunne også oppfylle andre hensyn, som for eksempel en endring av månedenes rekkefølge eller endring av årets begynnelse.

Fra slutten av det 2. årtusen f.Kr. viser de astronomiske tekstene en vilje til å forutse når det var nødvendig å legge til skuddmåneden ved å observere stjernenes posisjon, spesielt Månens posisjon sammenlignet med Pleiadene i løpet av de første dagene av året. I Assyria på det åttende århundre f.Kr. var det tilsynelatende nedfelt et prinsipp om innsetting av et gitt antall måneder hvert 8. eller 19. år, selv om disse periodene ikke alltid ble opprettholdt (spesielt i perioder med politisk ustabilitet, når kongen ikke kunne forkynne tillegg av en ny måned). I det 5. århundre f.Kr. var prinsippet om å legge mellom måneder til faste intervaller fastere etablert. Dette var mulig takket være ny kunnskap om den astronomiske syklusen av likhet mellom 19 solår og 235 månemåneder ("metonisk syklus"). På begynnelsen av det 4. århundre f.Kr. var det fastsatte et prinsipp for regelmessige skuddmåned i årene 1, 3, 6, 9, 11, 14 og 17 i syklusen.

Underinndeling av måneden

De mesopotamiske tekstene nevner ikke en periode som tilsvarer uken. Tekster som beskriver skille mellom heldige og uheldige dager, nevner en syklus av ugunstige dager som gjentar seg hver syvende dag (den 7., 14., 21. og 28.), en syklus som dessuten tilsvarer den til eššēšu(m)-ritualene, månens syklus. Det er likevel ikke sikkert at denne syklusen hadde innflytelse på den bibelske sabbaten, som er, inntil det motsatte er bevist, den direkte stamfaren til den syv dager lange uken. De viktigste dagene i månesyklusen hadde fått navn: arḫu for den første dagen (nymåne), sebûtu ("syvende") for den syvende dagen, omtrent tilsvarende det første kvartalet, šapattu ("femtende") for den femtende dagen (fullmåne), dette begrepet bruktes også for å betegne en halvmåned. Dagene som ble kalt biblu eller bubulu lå i skjæringen mellom to måneder, men det er fortsatt tvil om bruken: noen ser det som "dagen for månens forsvinning", andre en annen måte å betegne dagen for nymånen. Paleo-assyriske handelstekster (1800-tallet f.Kr.) presenterer en periode kalt ḫamuštum, som kan tilsvare en periode på fem dager, brukt til å datere gjeldsbrev, og er det som ligner mest på uker i mesopotamske kilder.

Underinndeling av dagen

Den mesopotamiske dagen (ûmu) begynner om skumringen om kvelden. Til å begynne med var inndelingen i dag og natt (urru û mûšu), der natten var inndelt i tre vaktskift (maṣṣārtu) av varierende lengde. Senere kom et mer nøyaktig system, der døgnet var inndelt i 12 dobbelttimer (kasbu). Hver dobbelttime var delt i 60 minutter. Hvert minutt var delt i 60 sekunder. For å måle tidens gang brukte mesopotamierne klepsydra eller et solur leget med en gnomon.

Månedene i Hammurabis kalender:

Navn	Tolkning	Stjernetegn
Nisanu	Leder, begynnelse, første frukter	Væren
Āru	Grunnlag, blomstring	Tyren
Simānu	Tegn, trofé	Tvillingene
Du-muzu	Livets sønn	Krepsen
Abū	Den ildfulle, fiendtlige	Løven
Ulūlu	Inannas sorg	Jomfruen
Tašrītu	Det rene og skinnende, en ny begynnelse	Vekten
Waraḫsamnu	Grunnlaget	Skorpionen
Kislimu	Skyenes måned	Skytten
Tebētu	Den gjørmete måneden	Steinbukken
Šabātu	Den ødeleggende	Vannmannen
Adaru	Fra mørket til lyset	Fiskene

Lengre sykler

Kaldeerne kjente foruten dager, måneder og år også lengre tidsrom. De forskjellige tidsenhetene var tenkt å speile hverandre. Dagen er et år i liten målestokk. Slik er også solens og månens kretsløp et eon i liten målestokk. Når solen har gjennomløpt alle dyrekretsens tegn er det gått ett verdensår. Et slikt verdensår ville tilsvare 25 920 solår. Berossos skrev Babylons historie til ære for selevkidekongen Antiokos I Soter. Der beskriver han Saros-syklusen som kan brukes til å forutsi solformørkelser, og en lang syklus fra verdens skapelse til en verdensbrann etter 216 000 år, og til verden blir slukt av flom etter ytterligere 216 000 år.