Havfrue
- Denne artikkelen handler om fabelvesenet havfrue. For eventyret, statuen og filmen Den lille havfrue, se det.
En havfrue er et fabelvesen som holder til i vann og som har en kvinnes overkropp og fiskehale, skjønt det fins enkelte variasjoner i hvordan vesenet beskrives. Den mannlige utgaven av vesenet, som omtales langt sjeldnere, kalles havmann, marmæle, triton og annet. Lignende vesener fra mytologi, fabler og folketro er sirener, vannymfer, såkalte najader, undiner og melusiner. I norrøn folketro var margyge (margygre) en stygg og farlig havfrue.
Legender og myter
[rediger | rediger kilde]Fortellinger om havfruer finnes over store deler av verden. Den eldste kjente havfruehistorie er fra Assyria, ca. 1000 f.Kr. Atargatis, mor til den legendariske assyriske dronningen Semiramis, var en gudinne som elsket en dødelig gjeter men kom i skade for å drepe ham. Skamfull kastet hun seg ut i en innsjø og forvandlet seg til en fisk, men vannet kunne ikke skjule hennes guddommelige vesen. Derfor tok hun form av en havfrue – menneskelig over midjen, fisk nedenfor. De eldste fremstillingene viser henne derimot som en fisk med menneskehode og bein, slik som den babylonske guden Ea. Grekerne kalte henne Derketo, og hun ble ofte identifisert med Afrodite.
I antikken var det havmennene som hadde fiskehale og ble kalt tritoner. Havfruene hadde derimot to bein, red overskrevs på tritonene og ble kalt nereider.[1]
I Kongespeilet under «Grønlands undere» beskrives en margygre eller havfrue som lignet en kvinne fra beltestedet og opp, men med svømmehud mellom fingrene. Nedenfor beltestedet har dette uhyret lignet en fisk med skjell og finner og gjeller, men viser seg helst i sterk storm.[2]
Da kong Frederik 2. høsten 1576 oppholdt seg på Antvorskov slott, kom en gammel bonde reisende fra Samsø og underrettet kongen om sitt møte med en havfrue på Samsøs strand. Hun hadde fortalt ham at dronningen kom til å få en sønn, og dette barnet ville bli en ypperlig konge. Men havfruen hadde også påpekt at det var for mye synd og ondskap i kongens land, og det skulle kongen bekjempe hvis han ville unngå Guds straff. Bonden ville helst ikke frembringe dette budskapet, men havfruen sendte ham som Guds sendebud.[3]
I Zennor i Cornwall er Skt. Senaras kirke kjent for sin stol med relieff av en havfrue. Stolen knyttes til fabelen om Matthew Trewhella som sang så vakkert i kirken hver søndag at det lokket havfruen Morveren opp på land. Hver søndag satt hun bakerst i kirken og lyttet til Trewhellas sang. Til sist fikk Morveren lokket ham med seg ned til vannet, der han forsvant for alltid; men det sies at de to på varme sommerkvelder kan høres når de synger duett.[4]
I noen europeiske legender er havfruer i stand til å oppfylle ønsker. Melusine eller Melusina er navn på en kvinnelig sagnfigur i europeisk middelalder ble omskapt en gang i uken når det vokste ut en fiske- eller slangehale på henne. Denne dagen trakk hun seg tilbake for å bevare sin fryktelige hemmelighet, og hennes mann, ridderen Raimondin, sverget på at han ikke skulle utspionere henne. Men en gang brøt han løftet sitt og ble vitne til det skrekkelige synet som gjorde slutt på alt samliv mellom de to ektefellene, for "i drage-hammen lå Melusine for hans blikk", skrev Johan Sebastian Welhaven i sitt dikt om Melusine, Forvandlet elskov.[5] Men i én versjon av sagnet hadde hun også vinger som en drage og fløy sin vei mens hun forbannet slottene hun hadde latt bygge.[6]
Mami Wata er en havfrueånd i vestafrikansk folketro. En annen afrikansk havfrue er Jengu fra Kamerun.
Ifølge japansk folketro kan en oppnå udødelighet og evig ungdom ved å spise havfruekjøtt.
Havfruen i norske sagn
[rediger | rediger kilde]I norsk sagntradisjon opptrer havfruen, merkelig nok, helst i innlandet, gjerne i fjellvann. Den vanligste sagntypen, "Havfruens spådom", forteller at en mann gjør havfruen en tjeneste og til gjengjeld får stille henne tre spørsmål. Han spør ganske dumt, så havfruen blir irritert og sier han burde spurt om hva bløtevannet fra malten kunne brukes til.
Fiksjon
[rediger | rediger kilde]Havfruer forekommer i en rekke bøker og filmer. Den kanskje mest kjente havfruehistorien er Den lille havfrue av Hans Christian Andersen. Hun er legemliggjort i den kjente statuen i København, og historien var grunnlaget for Disneys tegnefilm av samme navn.
Splash, en amerikansk underholdningsfilm om en mann (spilt av Tom Hanks) som forelsker seg i en havfrue (spilt av Daryl Hannah), var en av de Oscar-nominerte filmene fra 1984.
Havfrue i heraldikk
[rediger | rediger kilde]Havfrue finnes også i våpenskjold, flagg og lignende kjennetegn, som en stilisert grafisk figur. Dette ser vi i de fleste land med europeisk heraldikk.
Hun blir avbildet som en kvinne med naken overkropp og med fiskehud og fiskehale omtrent fra navlen og ned. Avbildninger i våpen viser henne med en eller begge hender i sitt flagrende hår, med speil og børste i hendene, med en arm i siden, blåsende på et horn og på andre måter. Fargene (tinkturene) på havfrue og bakgrunn kan variere med alle de vanlige heraldiske tinkturene. Men i noen våpen har havfruen hudfarge og sølvskimrende fiskehale. Havfruen finnes som heraldisk figur i skjold, i hjelmtegn og som skjoldholder.
I Norge var Åsgårdstrands tidligere kommunevåpen en havfrue, og i Blichfeldts slektsvåpen er det en havfrue i bølger i skjoldet og hun spiller på en harpe. Det er havfrue i blant annet våpenet til det finske landskapet Päijänne-Tavastland. Byvåpenet til Polens hovedstad, Warszawa, har rød bunn med en hudfarget havfrue som fekter med et sverd og et skjold, mens den belgiske byen Oostende har en triton og en havfrue som skjoldholdere. En havfrue er det i flere andre lands kommunevåpen og slektsvåpen, bl.a. med to haler i skjoldet til den danske adelsfamilien Serène d'Acquèria som opprinnelig er fransk.
En havfrue avbildet med to haler, blir ofte i Skandinavia betegnet (blasonert) som en sirene, men kalles på engelsk for melusine.
-
Våpenskjoldet til Polens hovedstad Warszawa har rød bunn med en hudfarget havfrue som fekter med et sverd og et skjold
-
Våpenskjoldet for kommunen Weißenbrunn i Landkreis Kronach i Regierungsbezirk Oberfranken i den tyske delstaten Bayern
-
Havfrue på en uvanlig måte i våpenskjold: det meste av håret bakover, en arm i siden og høyre hånd under en fugl. Våpenet til det finske landskapet Päijänne-Tavastland]
-
Lyrespillende havfrue i kommunevåpenet til Chens-sur-Léman i Rhône-Alpes, Frankrike
-
Tohalet havfrue (sirene) i våpenet til den danske adelsslekten de Sérène d'Acqueria
Havfrue i populærkultur
[rediger | rediger kilde]- Den lille havfrue, eventyr av H. C. Andersen fra 1837
- Den lille havfrue, ballett fra 1909
- Den lille havfrue, statue i Københavns havn fra 1913
- Den lille havfruen, amerikansk tegnefilm fra 1989
- Splash, amerikansk film fra 1984 med Tom Hanks og Daryl Hannah i hovedrollene.
- H2O: Just Add Water, australsk TV-serie for ungdom, fra 2007
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Vibeke Roggen m.fl.: Antikkens kultur (s. 133), forlaget Aschehoug, ISBN 978-82-03-33743-7
- ^ https://heimskringla.no/wiki/Kongespejlet
- ^ https://danmarkshistorien.lex.dk/Den_politiske_graviditet
- ^ Zennor Church and the Mermaid of Zennor | Historic Cornwall Guide
- ^ Per Saugstad: J.S. Welhaven (s. 62), Gyldendal norsk forlag, Oslo 1967
- ^ https://inthevendee.com/the-legend-of-the-fairy-melusine/
Se også
[rediger | rediger kilde]- Margyge (margygre), stygg og farlig havfrue i norrøn folketro
- Najade, ferskvannsnymfe i gresk mytologi
- Sirene (mytologi), kvinnelig vesen i gresk mytologi som lokket sjøfolk mot klipper
- Undine, vannånd
- Melusine, kvinnelig ferskvannsånd i europeisk folketro
- Nereider, greske havnymfer
- Vannguddommer
- Selkie, selkvinne i blant annet skotsk folketro
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- A. Thiset og P.L. Wittrup: Nyt dansk Adelslexikon, København 1904
- Hans Cappelen: Norske slektsvåpen, Oslo 1969 (2. opplag 1976)
- Achen, S. T.: Danske adelsvåbener, København 1973 (med tegninger av våpnene til slektene i Thiset og Wittrup)
- Ottfried Neubecker: Heraldik. Kilder, brug, betydning, København 1979 (oversatt og bearbeidet for Skandinavia av Nils G. Bartholdy)