Lennon/McCartney
Komponistpartnerskapet til John Lennon og Paul McCartney, refereres ofte til som Lennon/McCartney (og i noen tilfeller McCartney/Lennon), er et av de mest fremgangsrike musikalske samarbeider gjennom tidene. I en overenskomst tidlig i deres samarbeid, ble John og Paul enige i å kreditere alle sanger de skrev sammen eller hver for seg for The Beatles som Lennon/McCartney.
Lennon og McCartney har skrevet en rekke sanger som har nådd toppen både som The Beatles og gjennom andre artister og grupper. De fikk sin første hit som band med «Love Me Do», som endte på en 17.-plass, og fikk deretter en rekke hits som fant veien til toppen - eller nesten toppen. «Please Please Me», deres andresingle, nådde førsteplass i to lister, men ikke i den som til slutt ble valgt ut til å bli UK Hits Charts. Dermed ble det «bare» en andreplass for dem der.
Til sammen 17 sanger nådde toppen i Storbritannia og 20 nådde toppen i USA. Dette skyldtes delvis at enkelte sanger ikke ble sluppet som singler i Storbritannia, men derimot i USA, eksempelvis «Eight Days a Week» og «Twist and Shout». Tretten hits ble nummer 1 både i USA og Storbritannia, hvilket betyr at tilsammen 24 singler nådde toppen. Ettersom tre av disse («Day Tripper»/«We Can Work It Out», «Eleanor Rigby»/«Yellow Submarine» og «Come Together»/«Something») var doble A-sider, ble det 27 sanger som regnes som 1.-plasser. Av disse var det bare «Something» som ikke var skrevet av Lennon og McCartney.
Lennon og McCartney som to separate og forskjellige låtskrivere
[rediger | rediger kilde]Med unntak av instrumentalen «Cry for a Shadow», skrevet av George Harrison og John Lennon, er alle sanger skrevet og innspilt (eller gitt til andre band) signert Lennon/McCartney. Det er stor uenighet med tanke på hvor nært komponistsamarbeidet mellom Lennon og McCartney var. Det er blitt påstått at de skrev for det meste sine egne låter og fikk noe tilbakemelding fra den andre, og at det er måter å finne ut hvem som skrev hvilke låter. En av disse måtene er at Lennon skrev for det meste rockelåter og McCartney sto for balladene.[1] En annen er at McCartney hadde dagligdagstemaer (det Lennon kalte «bestemorslåter») mens Lennon skrev vittige og selvutleverende sanger («Norwegian Wood», «I'm Only Sleeping»).[2] En tredje er gjerne at McCartney var klart best på melodi, mens Lennon var best på tekst.
Ballade vs. rock
[rediger | rediger kilde]Lennon har selv sagt at han alltid har foretrukket rock'n'roll og at han uttrykte seg selv best med rock'n'roll.[3] McCartney på sin side sa at han i begynnelsen ville skrive sanger for Sinatra.[4] Slik kunne man forvente seg at de to fordelte seg mer slik at rock var Lennons område og ballader McCartneys. I tillegg er fire av de mest kjente balladene skrevet nesten bare av McCartney («Hey Jude», «Yesterday», «Let It Be» og «Eleanor Rigby»), mens Lennons mest kjente mer eller mindre egenkompnerte sanger ofte er enten psykedeliske («Strawberry Fields Forever», «Being For the Benefit of Mr. Kite!»), rocka («A Hard Day's Night» og «I Feel Fine») eller folk rock («Norwegian Wood»).
Det finnes imidlertid flere moteksempler. Lennon skrev ballader, for eksempel «If I Fell» (1964), «In My Life» og «Girl» (1965), «Dear Prudence» og «Julia» (1968), den sistnevnte også svært personlig, og «Across The Universe» (1969). Også etter The Beatles skrev han en rekke ballader.[5] McCartney på sin side skrev flere rockelåter, blant annet førstesporet på førstealbumet, «I Saw Her Standing There» (1963), «I'm Down» (1965), «Paperback Writer» (1966), «Helter Skelter» og «She Came In Through the Bathroom Window» og «The End» (1969). McCartney skrev også rockelåten «Live and Let Die» etter bruddet.
Bestemorslåter mot selvransakelse
[rediger | rediger kilde]Lennons kommentarer om McCartneys «bestemorslåter» må forstås i sammenheng. Lennon hadde også skarpe ord om egne låter han ikke likte, som «It's Only Love» («That's the song I really hate of mine»), «Run For Your Life» («Another one I never liked») og «And Your Bird Can Sing» («Another horror»).[6] For McCartneys del handler det i hovedsak om et beskjedent antall låter («When I'm Sixty-Four», «Ob-La-Di, Ob-La-Da», «Maxwell's Silver Hammer» og «Your Mother Should Know»), mens Lennons største selvransakende periode var akkurat rundt 1965-1966, mens det i liten grad merkes på «Sgt. Pepper»[3], «The Beatles» eller «Abbey Road». Optimismen fra McCartney og pessimismen fra Lennon i «Getting Better», der Lennon la til «Couldn't get no worse», er ofte brukt som eksempel.[4] Sangen handler imidlertid om en opprører og konemishandler.
Melodi og tekst
[rediger | rediger kilde]Walter Everett kommenterte at Lennon hindret McCartney i sine verste ordlegginger.[7] Han siterer også George Maritin i at Paul hjalp John musikalsk fordi han hadde større forståelse for harmoni og musikkteori, mens John var en mester på billedliggjøring og ord, og fikk Paul til å jobbe hardere med teksten.[8] Lennon selv sa i et intervju med Playboy at «Det var en periode da jeg trodde at jeg ikke skrev melodier, at Paul skrev dem og at jeg skrev enkel høylytt rock 'n' roll. Men, selvfølgelig, når jeg ser på noen av mine sanger... «In My Life» eller noe av de tidligere sakene ... «This Boy». Jeg skrev melodier så godt som noen»[9]. I dette intervjuet understreket han også at McCartney var en god lyriker som ikke trodde at han var det, og at enkelte av tekstene hans, som «Hey Jude», er svært gode.[10]
Joshua Wolf Shenk har uttalt at behovet for å splitte låtskriverparet i sine to deler er et meningsløst tidsfordriv og at de to stort sett hele tiden var et samarbeidende par.[4] Jessy Krupa kommenterte i 2010 at presse og fans kan ha ansvar for noe av de påståtte forskjellene og rivaliseringen mellom de to.[2] Lennon selv sa noe liknende, at da han sa at flesteparten av sangene ble skrevet hver for seg, løy han, og at mange sanger var skrevet «eyeball to eyeball».[11] Den gjensidige påvirkningen kommenterte George Martin slik: «Hele tiden prøver [Paul] å gjøre det bedre. særlig ved å være jevngod med Lennons talent for å skrive ord. Å møte John har fått ham til å skrive lyrikk med mer dybde. Hadde han ikke møtt John, tviler jeg på om Paul hadde kunnet skrive Eleanor Rigby. (...) John er veldig lat, ulik Paul. Uten Paul hadde John ofte gitt opp. John skriver for egen underholdnigs skyld.»[12]
Ser man på Nr. 1-hitsene til Lennon og McCartney, er de jevnt fordelt i begynnelsen, mens mot slutten var det for det meste McCartney som skrev singlene. Dette hører til dels sammen med at Lennon begynte i større grad med mer avantgarde-musikk og at dobbeltsinglen «Penny Lane»/«Strawberry Fields Forever» ble gitt ut med førstnevnte som A-side i USA, der den gikk til topps.
Det er noen uenigheter om Ticket To Ride, men det var enigheter om at dette var en låt mest skrevet av Lennon.
Skillet kommer omtrent i perioden etter at Brian Epstein døde.
Sanger for andre artister
[rediger | rediger kilde]Blant band som fikk drahjelp har særlig Peter & Gordon og Billy J. Kramer skilt seg ut. Førstnevnte var broren til McCartneys kjæreste Jane Asher, og sistnevnte var i Brian Epsteins stall. Ingen av de to lyktes særlig godt etter at Lennon/McCartney-sangene sluttet å komme. Cilla Black hadde noe hjelp fra Lennon og McCartney, men greide seg fint også uten dem.
| Artister som har hatt hits med Beatles-sanger[13] | |||
|---|---|---|---|
| Artist/Band | Sang | Plass, UK | Plass, USA |
| The Rolling Stones | «I Wanna Be Your Man» | 12 | |
| Peter & Gordon | «A World Without Love» | 1 | 1 |
| «Nobody I Know» | 10 | 12 | |
| «I Don't Want to See You Again» | - | 16 | |
| «Woman» | 28 | 14 | |
| Billy J. Kramer with the Dakotas | «Do You Want to Know a Secret» | 2 | - |
| «Bad To Me» | 1 | 9 | |
| «I'll Keep You Satisfied» | 4 | 30 | |
| Cilla Black | «It's for You» | 7 | 79 |
| «Step Inside Love» | 8 | - | |
| The Applejacks | «Like Dreamers Do» | 20 | - |
| The Fourmost | «Hello Little Girl» | 9 | - |
| «I'm in Love» | 17 | - | |
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Side 8, Walter Everett: «The Beatles as Musicians - Revolver through the Anthology», Oxford University Press 1999, Oxford. ISBN 0-19-509553-7
- ^ a b John Lennon and Paul McCartney The Friendship Heard 'Round the World - Pop Matters, 15. oktober 2010, hentet 28. juli 2015
- ^ a b The Rolling Stone Interview: John Lennon, Part I Arkivert 19. mars 2018 hos Wayback Machine. - Janns Werner, hentet 29. juli 2015
- ^ a b c Joshua Wolf Shenk: The Power of Two - The Atlantic, juli/august 2014, hentet 28. juli 2015
- ^ Top 10 John Lennon Love Songs - Ultimate Classic Rock, hentet 28. juli 2015
- ^ Originalt fra Hit Parader Magazine, gjengitt på side 82-83 i «The Compleat Beatles» Volume One, Deliah/ATV/Bantham, Toronto/New York, 1981
- ^ Side 10, Everett
- ^ Side 11, Everett
- ^ Originalsitat: «There was a period when I thought I didn't write melodies, that Paul wrote those and I just wrote straight, shouting rock 'n roll. But, of course, when I think of some of my own songs... 'In My Life' or some of the early stuff... 'This Boy.' I was writing melody with the best of them.». Playboy Interview with John Lennon - The Beatles Interviews Database, basert på intervju med Playboy Magazine september 1980
- ^ Playboy Interview with John Lennon - The Beatles Interviews Database, basert på intervju med Playboy Magazine september 1980, hentet 29. juli 2015
- ^ Playboy Interview with John Lennon - The Beatles Interviews Database, basert på intervju med Playboy Magazine september 1980
- ^ Side 280-81, * Hunter Davies (1969). Beatles. Oslo: Cappelen. Engelsk utgave: The Beatles - The Authorized Biography, 1968
- ^ The The Songs the Beatles Gave Away - Slate, 22. april 2013, hentet 31. juli 2015. Denne oversikten tar bare med artister som har hatt høye plasseringer gjennom sanger som ble gitt til dem av Lennon eller McCartney. Covere av kjente artister og artister som ikke slo gjennom med sangene tas ikke med. B-sider tas heller ikke med
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) John Lennon and Paul McCartney – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Lennon/McCartney på Discogs
