Nagorno-Karabakh
Nagorno-Karabakh («Den fjellrike svarte hage», på aserbajdsjansk Dağlıq Qarabağ eller Yuxarı Qarabağär; på armensk Լեռնային Ղարաբաղ (Lernayin Gharabagh) eller Արցախ (Artsakh); på russisk Нагорный Карабах (Nagornyj Karabakh)) er et innlandsområde i det sørøstlige Kaukasus mellom Karabakh og Siunik. Det bor rundt 145 000 innbyggere i området. Majoriteten av befolkningen var ved oppløsningen av Sovjetunionen armenere (75%), men etter at den aserbajdsjanske minoriteten ble fordrevet under borgerkrigen fra 1988 til 1994, utgjør etniske armenere om lag 99 %, med mindre grupper aserier eller aserbajdjanere, russere og kurdere.
Området er internasjonalt anerkjent som en del av Aserbajdsjan.[1][2][3] Mesteparten av området var inntil september 2023 kontrollert av Republikken Artsakh da Aserbajdsjan overtok kontrollen over området som de ikke hadde styrt siden 1988.[3] I 1988 prøvde det lokale parlamentet å få området lagt under Armenia, noe som førte til krig i 1991. Rundt 30 000 ble drept, og over én million mennesker ble drevet på flukt. Armenskstøttede separatister sikret seg kontroll over Nagorno-Karabakh og flere omkringliggende regioner.[4]
Historisk
[rediger | rediger kilde]
Nagorno-Karabakh har siden antikken vært en del av andre, mektige stater, som Armenia, Albania i Kaukasus og Persia, før området ble overgitt til Russland ved Gulistan-traktaten, som avsluttet den første russisk-persiske krig i 1813. I 1822 ble området en del av den russiske, og senere sovjetiske provinsen Aserbajdjan.
Den eldst kjente informasjon om den demografiske situasjonen i Nagorno-Karabakh er fra 1769, hvor det i et brev fra den georgiske kongen Erekle II til den russiske generalen Pjotr Ivanovitsj Panin er notert at befolkningen i regionen er totalt armensk.[5]
Krigen etter Sovjetunionens oppløsning
[rediger | rediger kilde]Ved Sovjetunionens oppløsning i 1991, var området en autonom del av Aserbajdsjan. Imidlertid ble området dominert av en armensk befolkning (76 %). Med moralsk og materiell støtte fra Armenia startet en bevegelse for å få området overført til Armenia. Dette resulterte i en folkeavstemning 10. desember 1991. Et overveldende flertall stemte for uavhengighet fra Aserbajdsjan, men avstemningen ble boikottet av det aseriske mindretallet (23 %) av befolkningen. Den økende spenningen i området førte til voldsaksjoner mot armenere i Aserbajdsjan og aserier i Armenia, noe som resulterte i forflytning av store mengder aserier i armenske områder og armenere i aserbajdsjanske områder (bortsett fra Nagorno-Karabakh). Det beregnes at rundt 800 000 mennesker har vært på flukt i eller fra området.
En av de mest blodige hendelsene i denne konflikten skjedde februar 1992, da armenske soldater massakrerte 613 sivile aserier, hvorav 108 var kvinner og 63 var barn, i byen Khojali. Hendelsen er kjent som Khojalymassakren.[6]
Med angivelig russisk militær støtte på begge sider, gikk Armenia og Aserbajdsjan til krig 12. mai 1994. Etter russisk-initierte forhandlinger inngikk partene en uoffisiell våpenhvile. På slutten av 1990-årene ble situasjonen roligere. Situasjonen mellom de to landene har vært svært spent og det har vært flere militære trefninger mellom de to gruppene.[3]
Kart
[rediger | rediger kilde]
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ http://www.landinfo.no/asset/1534/1/1534_1.pdf
- ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 10. juni 2009. Besøkt 4. september 2012.
- ^ a b c «16 drept og over hundre skadet etter harde kamper i Aserbajdsjan». www.vg.no. Besøkt 27. september 2020.
- ^ «Fem punkter: Kampen om Nagorno-Karabakh». www.vg.no. 2020. Besøkt 27. september 2020.
- ^ Bournoutian, George A. (2001). Armenians and Russia, 1626-1796: A Documentary Record. Costa Mesa, California: Mazda Publishers. s. 246.
- ^ «The former Soviet Union». Besøkt 25. oktober 2007.
.svg)