Faisal av Saudi-Arabia

Faisal av Saudi-Arabia
Født		14. apr. 1905 Riyadh
Død		25. mars 1975 (69 år) Riyadh
Beskjeftigelse		Monark, politiker, statsmann, militært personell
Embete		Saudi-Arabias konge (1964–1975) Minister of Foreign Affairs of Saudi Arabia (1930–1960) Minister of Foreign Affairs of Saudi Arabia (1962–1975) Prime Minister of Saudi Arabia (1964–1975) Minister of Finance (1958–1960)
Ektefelle		Iffat Al-Thunayan (1932–1975)
Far		Ibn Saud av Saudi-Arabia
Mor		Tarfah bint Abdullah Al Sheikh
Søsken		10 oppføringer Fahd bin Abdul Aziz Khalid av Saudi-Arabia Saud av Saudi-Arabia Salman av Saudi-Arabia Abdullah av Saudi-Arabia (familierelasjon: halvbror på fars side) Al Jawhara bint Abdulaziz Al Saud Mamdouh bin Abdulaziz Mutaib bin Abdulaziz Al Saud Nura bint Abdulaziz (familierelasjon: helsøster) Latifa bint Abdulaziz
Barn		Hadde 18 barn. Blant dem Prins Khalid, Saud Al-Faisal, og Turki bin Faisal Al Saud
Nasjonalitet		Saudi-Arabia
Gravlagt		Al Oud cemetery
Utmerkelser		7 oppføringer Det kongelige Victoriakjedet (1967) Abdulaziz-ordenen Storkorskjede av Den sivile fortjenstorden (1966) Kjede av Krysantemumsordenen Storkors med kjede av Republikken Italias fortjenstorden Jordans stjerneorden Årets person i Financial Times (1973)
Annet navn		Feisal bin Abdelaziz Al Saud
Regjeringstid		4. mars 1964–25. mars 1975
Faisal av Saudi-Arabia på Commons

Feisal bin Abdelaziz Al Saud (arabisk: فيصل بن عبدالعزيز آل سعود; født april 1906 i Riyadh, død 25. mars 1975) var konge av Saudi-Arabia fra 1964 til 1975. I sin tid som konge har han blitt tillagt æren for å ha reddet landets finanser og gjennomført nødvendige moderniseringsprosjekter, samt flere viktige reformer. Hans utenrikspolitiske temaer var panislamisme, anti-kommunisme, og anti-sionisme.

Bakgrunn

Født i Riyadh som tredje sønn av Saudi-Arabias grunnlegger og første konge, Ibn Saud. Feisals mor var Tarfa bint Abdullah ibn Abd al-Latif Aal ash-Shaykh, som Ibn Saud hadde giftet seg med i 1902 etter å ha erobret Riyadh. Hun var en fjern slektning av Muhammad ibn Abd Al-Wahhab (wahhabismens far), og hennes far var en av Ibn Sauds religiøse lærere og rådgivere. Som en av Ibn Sauds eldste sønner, fikk Feisal en rekke politiske verv i Kongens kamp med å konsolidere kontroll over Arabia. I 1925 var han kommandør over en gruppe Saudi-lojalister som vant en avgjørende seier i regionen Hijaz. Som takk ble han det etterfølgende år utnevnt som guvernør over Hijaz. Etter at det nye saudiarabiske kongedømmet ble opprettet i 1932, ble han av sin far utnevnt til utenriksminister, en posisjon han hadde til sin død. Han hadde også kommandoen over en del av den saudiarabiske hær som førte en kortvarig krig mot Jemen i 1934.

Som kronprins og statsminister

Ble utnevnt til kronprins da hans eldre bror, Saud av Saudi-Arabia, tok over som konge i 1953. Saud ble raskt upopulær på grunn av sitt lemfeldige økonomiske forbruk, som blant annet innbefattet bygging av flere kongelige praktbygg. Dette førte til at både eldre medlemmer av familien og det religiøse lederskapet fryktet at han ville drive landet inn i konkurs. De tvang ham derfor i 1958 til å utnevne Feisal til statsminister. Han la om den økonomiske kursen og satte straks en stopper for det høye forbruket i et forsøk på å redde landet fra økonomisk kollaps. En økonomisk politikk som skulle bli en av hans kjennetegn.

En maktkamp mellom de to senere førte til at Feisal trakk seg som statsminister. Feisal klarte imidlertid å samle nok støtte slik at han kunne inntre som statsminister igjen i 1962. Det var på denne tiden at Feisal fikk rykte på seg for å være en reformist og en moderniseringsfigur. Han introduserte blant annet utdanning for kvinner og jenter, dette til tross for motstand fra det konservative presteskapet. I et kompromiss gikk han imidlertid med på at undervisningsmaterialet først skulle gjennomgås av det religiøse lederskapet.

Han avskaffet også formelt slaveriet på denne tid, og etablerte landets første tv-stasjon i 1963 (selv om det ikke ble sendinger før to år senere). Moderniseringsreformen førte til protester fra det konservative presteskapet, men Feisal forsikret dem om at islamske dyder som moderasjon skulle observeres strengt, og at tv-sendingene i betydelig grad skulle ha et religiøst innhold.

Maktkampen med Saud

Maktkampen med Saud fortsatte imidlertid også i denne perioden. Da Saud i 1963 ble syk, og derfor fraværende, utnyttet Feisal situasjonen til å samle seg strategisk viktig støtte blant de militære. Han byttet Saud-lojale i viktige posisjoner med prinser som var lojale til ham selv, slik som sin bror Abdullah, som ble leder for Nasjonal Garden. Under Sauds tilbakekomst, krevde Feisal å bli gjort til regent og at Saud bare skulle ha en seremonielle rolle som Konge. Han hadde da skaffet seg avgjørende støtte hos de geistlige, inkludert stor-muftien i Saudi-Arabia, som oppfordret Saud til å etterkomme Feisals krav. Saud nektet og prøvde i stedet å ta tilbake makten. Noe som førte til at Feisal gav Nasjonal Garden ordre om å omringe Sauds palass. Saud gav til slutt opp og godtok en kongefunksjon som var tappet for reel makt. Den 4. mars 1964 ble Feisal gjort til regent. Et møte blant de eldste i kongefamilien samt de øverste geistlige ble holdt senere på året. Møte resulterte i et krav om at Saud også måtte abdisere fra tronen, til fordel for Feisal. Saud, som nå var ribbet for makt og støtte, godtok kravet. Feisal ble innsatt som konge den 2. november 1964, like etter dro Saud til Sveits og senere til Hellas hvor han døde i 1969.

Konge i Saudi-Arabia

Kong Feisal 1974

Selv om Feisal nå var konge betraktet han restureringen av landets finansielle situasjon som en hovedprioritet. I løpet av de neste årene fortsatte han sin konservative linje i den økonomiske politikk for å balansere budsjettet. Omsider ble målene nådd, godt hjulpet av en økende oljeproduksjon. Den bedrede finansielle situasjonen gjorde det mulig for Feisal å sette i gang flere reformer og moderniseringsprosjekter i landet.

Flere universiteter ble etablert og utvidet i hans periode, og han sendte en stor andel studenter til utenlandske universiteter, spesielt til USA. Studenter som senere skulle fylle viktige offentlige poster i landet. Mange av landets ministerium, statlige etater og velferdsprogram ble startet under Feisals styre, og han investerte mye i infrastruktur. Han innførte også subsidier til jordbruk og industri. Videre la han grunnen for dagens administrative regioner, og la grunnlaget for et moderne velferdssystem. Etablerte i 1970 et justisdepartement. Iverksatte også landets første «femårsplan» for økonomisk utvikling.

TV-sendiger ble offisielt startet i 1965. I 1966 gikk en fanatisk nevø av Feisal til angrep på det nyetablerte hovedkvarteret til Saudi-Arabias stats-tv, men han ble skutt og drept av sikkerhetsvakter. Angriperen var bror til Feisals fremtidige drapsmann, og det er antatt at dette var motivet bak drapet på Feisal i 1975. Til tross for protester fra konservative saudiere fortsatte han sitt moderniseringsprosjekt, men sørget alltid for å gjøre det innenfor akseptable islamske termer.

På 1950- og 1960-tallet var det mange kupp i verden. Av disse var det Muammar al-Gaddafis kupp i 1969 i Libya han fryktet mest. Dette på grunn av likhetstrekkene mellom de to landene når det kom til geografi og demografi (en beskjeden befolkningsmengde boende på et stort ørkenpreget område). Som et resultat av dette bygde han opp et sofistikert sikkerhetsapparat og slo hardt ned på dissidenter. Som med alt annet, rettferdiggjorde Feisal disse handlingene med islamske termer. Tidlig i sin periode som hersker, når konfrontert med kravene om en skriftlig grunnlov, svarte han at Koranen er vår grunnlov. I 1969 beordret han arrestasjonen av flere hundre militær-offiserer med påskudd om at et kupp var under planlegging. Arrestasjonene ble muligens basert på et tips fra amerikanske etterretning, men det ble aldri slått fast hvor reell kupp-planen var. Feisal slo også ned på protester fra arbeidere ansatt i det internasjonale oljeselskapet Aramco, og forbød fagforeninger i 1965. Som en kompensasjon innførte han større rettigheter for saudiske arbeidere. Han introduserte også pensjonssystem og forsikringsprogrammer for arbeiderne, til tross for protester fra det konservative presteskapet.

Utenrikspolitikk

Som konge videreførte Feisal de nære relasjonene som hans far opprettet overfor USA, og var avhengig av dem for kjøp av våpen og trening av de militære. Han var også anti-kommunistisk og avviste enhver forbindelse med Sovjetunionen og andre kommunistiske stater. Han fant ikke islam og kommunisme forenelig med hverandre, og han assosierte også kommunisme med sionisme, som han også skarpt kritiserte.

Feisal støttet også monarkisme og andre konservative bevegelser i den arabiske verden. Ved å promotere panislamisme som et alternativ, forsøkte han å demme opp for sosialisme og arabisk nasjonalisme. Han engasjerte seg også i en propaganda- og medie-krig med Egypts pan-arabiske leder Nasser. Feisal avviste imidlertid ikke panarabismen helt og tok til orde for solidaritet mellom arabiske land.

Med Nassers død i 1970 ble Feisal drevet nærmere Egypts nye leder Anwar Sadat, som planla å bryte med Sovjetunionen og søke nærmere forbindelser med USA. Under Jom kippur-krigen i 1973 (mellom Egypt og Israel) trakk Feisal saudisk olje vekk fra verdensmarkedet, i protest over den vestlige verdens støtte til Israel. Dette førte til en mangedobling av prisen på olje i verdensmarkedet og var hovedårsaken til den mye omtalte Oljekrisen i 1973. Denne handlingen gav ham stor prestisje i mange arabiske og muslimske land. Handlingen medførte også til at han i 1974 av Time Magazine ble kåret til "The Man og the Year". Den økonomiske krisen i resten av verden medførte derimot en økonomisk boom for Saudi-Arabia. Noe som gjorde det mulig for Feisal å øke støtten og subsidiene til Egypt, Syria og organisasjonen PLO. Det er en relativt utbredt oppfatning den dag i dag i Saudi-Arabia og den arabiske verden at olje-boikotten var den egentlige årsaken til at han ble myrdet og at krefter i Den vestlige verden stod bak.

Som leder for verdens viktigste oljeprodusent hadde kong Feisal en enorm politisk og økonomisk makt.

Feisal knyttet også nære utenrikspolitiske bånd til Pakistan, hvor han fremdeles er populær. Pakistans tredje største by ble i 1979 oppkalt etter ham Faisalabad ("Feisals by"). I tillegg ble en moské i Islamabad (Faisal-moskeen), en større motorvei i Karachi (Shahrah-e-Faisal) og et bebygd område ved Karachi lufthavn (Shah Faisal Colony) oppkalt eter ham.

Attentatet

Den 25. mars 1975 ble Feisal skutt ned å drept på kloss hold av sin halvbrors sønn, Faisal bin Musad, som nettopp hadde kommet hjem fra USA. Drapet fant sted ved en såkalt "majlis", et stevne hvor kongen åpner sitt hjem for å høre på disputter mellom borgere.

Prins Faisal Bin Musad ble arrestert rett etterpå og offisielt erklært som sinnssyk. Han ble senere funnet skyldig i kongedrap og halshogd offentlig i Riyadh i 1975.

Feisal ble etterfulgt av sin halvbror Khalid.

Familien

Feisals sønner har hatt og har fremdeles viktige posisjoner innen den saudiarabiske regjeringen. Hans sønn, Prins Khalid var guvernør av Asir-provinsen i over 30 år før han ble guvernør i Mekka (provins)-provinsen i 2007. En annen sønn, Saud Al-Faisal, har vært utenriksminister siden 1975. En tredje sønn, Turki bin Faisal Al Saud har tjenestegjort som leder for den saudiske etterretningstjenesten, ambassadør i Storbritannia, og senere ambassadør i USA.

Feisal giftet seg flere ganger, men hans mest prominente kone var Iffat Al-Thunayan, født og oppvokst i Tyrkia. En etterkommer av Al Saud klanen som ble bortført til Istanbul av Ottomanske styrker i 1818. Hun regnes for å ha vært en påvirkningskraft for mange av reformene til Feisal.

Feisals datter Haifa, er gift med hans nevø Bandar ibn Sultan.

Etter hans død opprettet familien King Faisal Foundation.

Eksterne lenker

• (en) Faisal bin Abdulaziz al Saud – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Faisal bin Abdulaziz – galleri av bilder, video eller lyd på Commons