regjering

I Norge skjer regjeringsdannelsen i flere prosesser. Det første steget, som også danner grunnlaget for regjeringsdannelse, er valgresultatet. Det avgjør styrkeforholdet mellom partiene på Stortinget. I praksis må man ha 85 mandater for å ha flertall blant Stortingets 169 representanter. I Norge har man såkalt negativ parlamentarisme. Det betyr at en regjering ikke trenger å få et formelt tillitsvotum for å tiltre.

Etter valgresultatet er klart, søker sittende regjering avskjed – dersom de tapte valget – og blir sittende som et forretningsministerium til en ny regjering er på plass. Dette er en sedvane eller tradisjon, ikke et juridisk krav.

Ofte er det det største partiet på rød eller blå side som har anledning til å starte sonderinger. Sonderinger er uformelle samtaler for å se om samarbeid er mulig. Hvis man finner et mulig grunnlag for en regjering, går man videre til forhandlinger. Dette kan ta alt fra et par dager til flere uker.

Det parlamentariske grunnlaget for en regjering kan variere – flertallsregjering, mindretallsregjering, koalisjonsregjering, ettpartiregjering eller parlamentarisk støtte utenfor regjering.

I tilfellet med ettpartiregjering er det ett parti som har flertall alene. I moderne tid er dette uvanlig i Norge, mens det mest vanlige er koalisjonsregjeringer med ulike grad av flertall. En koalisjonsregjering er en sammensetning av ulike partier som styrer sammen på en felles plattform.

En annen ting som kan variere er hvor sterkt det parlamentariske grunnlaget er. Partiene som inngår i en koalisjonsregjering kan ha flertall (85 mandater eller flere), men det er også vanlig i Norge at vi har såkalte mindretallsregjeringer. Det betyr i praksis at partiene i regjeringskoalisjonen sammen ikke har flertall, men det finnes ikke et flertall mot dem.

Man kan også ha tilfeller hvor det kun er ett parti som sitter i regjering – slik som Arbeiderparti-regjeringene til Gerhardsen, Brundtland (1986–1989) eller Regjeringen Støre. Her styrer Arbeiderpartiet alene, men har flere partier som støtter dem i Stortinget selv om det ikke foreligger en formell regjeringsplattform eller samarbeidsavtale. I slike tilfeller fungerer Statsbudsjettet i praksis et uttrykk for regjeringens prioriteringer sammen med de partiene som har utgjør flertallet for budsjettet, men det erstatter ikke en regjeringsplattform eller en samarbeidsavtale.

Når partiene blir enige utarbeider de en regjeringsplattform, samarbeidsavtale eller blir enige om et felles budsjett for landet.

Rent formelt er det kongen som utnevner statsministeren som igjen setter sammen sin regjering basert på forhandlingene i forkant. Kongen utnevner deretter statsråder til de ulike postene basert på forslag fra statsministeren. Denne myndigheten til kongen er nedfelt i Grunnloven, men det er i praksis rent formelt.

En regjering blir i Norge sittende til den får et vedtatt mistillitsforslag mot seg fra Stortinget eller stiller et kabinettspørsmål til Stortinget og velger å gå av. Disse to kontrollmekanismene er henholdsvis Stortinget og regjeringens mulighet for å ansvarliggjøre hverandre. En regjering kan også velge å gå av uten noen form for votering i Stortinget. I andre land kan en regjering skrive ut et nytt valg i regjeringsperioden, men det er ikke praksis i Norge.