skjørbuk

C-vitamin er spesielt viktig for dannelsen av kollagen, en gruppe proteiner som utgjør en viktig del av bindevevet i kroppen. Disse proteinene er en betydelig bestanddel av hud, skjelett, blodårer og tenner.

I dannelsen av kollagen fungerer C-vitamin som en såkalt kofaktor for aminosyrene prolin og lysin. For at aminosyrene skal bli omdannet, brukes C-vitamin som en elektrondonor. Det vil si at C-vitamin gir fra seg elektroner i omdanningsreaksjonen. Aminosyrene endrer dermed form til hydroksyprolin og hydroksylysin, slik at de passer inn i kollagenet. Ved mangel på C-vitamin blir det produsert mindre kollagen i kroppen.

C-vitamin er videre nødvendig for dannelsen av en rekke signalstoffer og hormoner som serotonin, dopamin, adrenalin og østrogen. I disse reaksjonene fungerer C-vitamin igjen som en elektrondonor. Ved mangel på vitamin C kan dette føre til hormonforstyrrelser i kroppen.

C-vitamin er en antioksidant som er viktig for å beskytte kroppen mot skader forårsaket av frie radikaler. Frie radikaler, som for eksempel hydrogenperoksid, dannes i normale prosesser i kroppen. Disse forbindelsene inneholder uparede elektroner som medfører at de blir meget reaktive og kan skade for eksempel cellemembraner og DNA. C-vitamin reduserer denne skaden ved å donere elektroner til de reaktive forbindelsene, slik at de blir mer stabile og mindre reaktive. C-vitamin beskytter også andre antioksidanter som vitamin E.

I tillegg til å bidra i dannelsen av kollagen, produksjon av hormoner samt å fungere som en antioksidant har C-vitamin flere andre viktige oppgaver i kroppen, som for eksempel å øke opptak av jern fra tarmen.

Tilstanden er omtalt i våre sagaer så tidlig som på 900-tallet (Torstein Hvites saga). Der står det at Torstein fikk skjørbuk på reisen fra Island til Norge og ble så elendig at han var døden nær før han endelig nådde land. Og da biskop Arni Thorlaksson i 1289 ble syk på en liten tur fra Danmark til Norge, forteller historien på norrøn, lakonisk vis at «han hadde færre jeksler med seg hjem enn han hadde hatt da han reiste ut».

C-vitaminet er ganske flyktig og tåler dårlig oppvarming og kontakt med tungmetaller. Husholdningen i eldre tid var lite egnet for utnyttelse og bevaring av det verdifulle vitaminet. Det var dårlige oppbevaringsmuligheter for mat; kostholdet var basert på tørket, saltet, røkt og kokt mat, og det å spise fersk fisk ble mange steder betraktet som noe naturstridig. At vanlige folk led av kronisk C-vitaminmangel får vi også et godt inntrykk av hvis vi for eksempel ser på kostplanen fra Hólar skole på Island så sent som i 1746: Der sto tørrfisk og smør på menyen som hovedrett morgen, middag og kveld, i alle ukens syv dager.

Folk beskyttet seg mot skjørbuk på forskjellig vis. Alt i sagatiden brukte man den C-vitaminrike planten kvann. Snorre skriver om kong Olav Tryggvason at han kjøpte kvannstilker til dronning Tyra.

I den dansk-norske marinen var skjørbuk et alvorlig problem. Kong Christian 4. gjorde i den forbindelse et – visstnok mislykket – forsøk på å dyrke multer på Amager, siden han visste at disse bærene fra Norge var god medisin mot sykdommen. Han hadde allerede hatt dårlige erfaringer med ekspedisjoner i arktiske strøk, for i 1619 hadde han sendt den norske kapteinen Jens Munk av sted med to skip og 64 mann i et forsøk på å finne Nordvestpassasjen. Bare tre menn og ett skip vendte tilbake etter en dramatisk overvintring i Hudsonbukta, hvor 61 sjøfolk døde av skjørbuk.

Det var først da den britiske marinelegen James Lind (1716–1794) på midten av 1700-tallet fant ut at sitrusfrukter var effektiv behandling mot skjørbuk, at dette kom i mer regelmessig bruk. Da poteter ble vanlig fra 1800-årene, ble de den viktigste C-vitaminkilden for befolkningen.

Stoffet som kunne hindre og helbrede skjørbuk, ble isolert fra sitronsaft i 1928 og fikk navnet askorbinsyre (i overført betydning antiskjørbuksyre), altså vitamin C. De norske professorene Theodor Frølich (1870–1947, professor fra 1920) og Axel Holst (1860–1931) ved Det Kongelige Frederiks Universitet (fra 1939 Universitetet i Oslo) la et viktig grunnlag for å avdekke årsaksforholdet mellom skjørbuk og vitamin C. Gjennom sine banebrytende forsøk med marsvin, som i likhet med mennesket er blant de få dyreartene som ikke selv produserer C-vitamin, viste de hvordan skjørbuk kunne kureres med kål eller sitronjuice.